Scroll To Top

Stille harmoni

The White Birch - "The Weight Of Spring"

Plater 6. mars 2015
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Du har kanskje hørt om The White Birch. De ga seg for flere år siden, men etter mye liv og levnad er Ola Fløttum tilbake med dette prosjektet. Sammen med bl.a. strykertalentet Ole-Henrik Moe, Morten Barrikmo og Pål Hausken har han gått inn i hjertekamrene våre og spunnet frem et knippe sanger som toner ned alt uviktig til fordel for de gode melodiene.

Det starter så stille. Et enslig piano linjerer opp en dempet melodi før Ola Fløttums melankolske stemme løfter lytteren frem. «New York» blir et dempet stykke popmusikk som føles herlig lite tilpasset medstrøms popmusikk; i stedet synes det være et hvileskjær i lydfloraen. Under andresporet «The Fall» får jeg sterke assosiasjoner til Ulvers mørke tristesse; mye på grunn av pianotemaet som åpner sporet. I hans stemme kan man her også høre Ulver, men i større grad Tindersticks‘ Stuart Staples.

Tredjesporet «Solid Dirt» bryter litt med de foregående sporene og lar strenger erstatte tangenter som melodibærer, mens stemmene står sterkere i parløp. Det føles lysere enn de foregående sporene og ikke ulikt noe Kings of Convenience gjorde på sitt debutalbum.  Her føles også melodien mer drivende og griper tak i lytterens oppmerksomhet; man blir dratt opp og frem fra sofaen. Dette fortsetter med «Lamentation» som er det første sporet med et definitivt pustende driv fra første sekund av låta; lytteren inviteres til en stille og leken dans i det låta mikser sin popteft med folkmusikk og fele. The White Birch er et band som i begynnelsen av sin karierre ble stigmatisert som det «norske Sigur Ros» og selv om dette begrepet ikke lenger føler ha noen relevans bruker de på dette sporet noen av postrockens konstruksjonsgrep; låta bygges frem i kompleksitet etter hvert som den skrider frem.

«Winter Bride» dropper dog alle slike innspill – i stedet er man tilbake i pianoets verden. Fløttums stemme bærer melodien kun hjulpet av et ruslende pianotema og man hører hva han har drevet med siden forrige gang vi hørte fra The White Birch. Disse låtene er, på tross av sine definitivt følelsesladde melodier, mer stemningslek enn refrengjakt. I det «The Weight of Spring» åpner sin melodi med stemmen av Ingrid Olava ser jeg morgensolen titte over åskanten og kaste stua mi i ett rødlig lys. «The Hours» følger opp både i melankoli og som duett; denne gangen står Fløttum med Susanna Wallumrød ved sin side. Dette sporet føler jeg er ett av albumets sterkeste – jeg synes melodien er rikere på lyd og fullere av liv. Men, i det låta føles å ta av mot de store høyder napper bandet den vekk fra lytteren. Ingen av platas spor får flyte særlig lenge på instrumenteringen sin og her ønsker jeg man hadde tatt seg bedre tid med å la låtene kunne bre seg ut over lytteren. Men det rettes litt opp i det koringen i bakkant av duetten til Ola Fløttum og hans samboer Ellen Dorrit Petersen på «Lantern» varmer oss og bandet for første gang «bråker». Melodien føles nesten litt skakk der den ruller over lytteren i seige bølger.

De neste sporene er mer av det samme. «Love, Lay Me Blind» velger seg dempet pianomelankoli til å følge lytteren noen minutter, mens «Lay Me By The Shore» utvider dette noe og gir meg følelsen av å høre Red House Painters gjøre innspill med jazz i blikket. På «Mother» åpner de opp instrumenteringen nok en gang og lar melodiene ta til vingene med en vakker ode til mødre generelt og kanskje Fløttums avdøde mor spesielt.

The Weight Of Spring har blitt et album som forener Ola Fløttums fortid som komponist av filmmusikk med The White Birchs popteft. De lykkes like godt som Mogwai gjorde det med sitt album Les Revenants for en stund siden – her mikses lydsporets stemningsmette harmoni med popmusikkens umiddelbare sjarm på en nydelig måte. Et ankepunkt med slike album kan være at sangene flyter i ett, men det synes jeg The White Birch klarer å unngå med å bryte opp melankolien med lettere spor som bl.a. før nevnte «Sold Dirt» og «Lantern». Duettene i midten av albumet bidrar også til denne variasjonen.

En flott retur fra et flott band!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.