Scroll To Top

Spasere gatelangs.

Spurv - "Skarntyde"

Plater 30. juni 2015
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Å vandre gatelangs kan det bli stor kunst av; mange gode bøker, filmer og plater har blitt født etter vandringer gatelangs i Oslo, Barcelona eller New York. Musikksjangeren postrock er kanskje bedre skikket enn det meste til nettopp dette da den ofte instrumentale musikken passer perfekt til å la blikket dvele på byens tak eller dens blodårer; støvete smug, deilig glemte bakgater og vide, travle avenyer. Da spiller det liten rolle om man rusler i eget tempo, sitter drømmende på trikken eller skuer ut av et kafevindu.

Oslobandet Spurv har tatt dette tilsynelatende ekstra til hjertet på sin første langspiller Skarntyde; åpningssporet heter «Passacaglia (fugler med ord i nebbet)» og er avledet av det spanske begrepet pasar una calle (eller spasere gatelangs). Om det nær kvarter lange sporet også henter sin komposisjonside fra den spanske folkedansen av samme navn er jeg ikke musikalsk nok til å høre, men bandet ivaretar i hvert fall dansens ofte mollpregede og alvorlige karakter. I sporets åpningsminutter får jeg assosiasjoner til det japanske postrockorkesteret Mono; mye p.g.a. deres bruk av strenger og melodier rike på patos. Spurv benytter seg av velkjente grep fra sjangerens krøniker, men det låter så overbevisende at det ikke plager meg i det minste. På samme måte som den klassiske musikken benytter seg av velkjente regelsett og stramme rammer, bruker ofte postrockere de samme grunnreglene når de komponerer sine melodier. Dermed er det ikke lyddrakten som er fokus på Skarntyde, men snarere melodilinjene som ligger nær bandets hjerterøtter.

«Passacaglia (fugler med ord i nebbet)» er en vakker og skjønn reise gjennom bandets univers; vi danser mellom stille/støy og fra nesten naken lydlek til fullt ut orkestrerte rocksymfonier. Alltid dansende i rytmikken og dette underbygger låtas tittelhenvisning til den spanske dansen; uavhengig om det er bevisst eller ei fra bandets side. Man får virkelig følelsen av å bevitne starten på noe; melodien kommer krypende ut av ingenting og renner liflig mot lytteren. En tredel ut i sporet tar bandet til vingene og farer over oss – et elektrisk menasjeri herjer med høyttalerne før man daler ned og temaet repeteres. Jeg liker bandets bruk av strykere; den er kanskje heller ikke unik, men smakfullt utført og gir melodiene et ekstra drag av skjønnhet. Når de skyver i gang det siste klimakset merker man gåsehuden kile og fliret komme til overflaten – en strålende åpning på et album!

«Mellom broen og elven» er albumets singel, men selv om det er albumets korteste låt blir det nok dessverre ikke en radioslager med det første. Låta toner først ut etter syv og et halvt minutt og da har man fått lagt bandets essens for sine ører; sporet åpner med såre gitarer og skjøre melodier, men halvveis tar de grep og slår på stortrommene og gir plass til et rockriff som meisles ut i sentrum av deres netting av strykere og gitarer. Det låter stadig mer monumentalt og lytteren trekkes gladelig med i jakten etter klimaks – hvor vil dette ende? Dessverre toner den brått ut uten en ønskelig koda og jeg tar meg i føle at låta dermed er ufullendt.

Heldigvis er ikke albumet slutt; hadde det endt slik hadde jeg nesten følt meg litt snytt. Men, «Lyden av løv som biter seg fast til sin egen kropp» er heldigvis mer enn skivas snodigste tittel. Den åpner, ikke overraskende, dempet og sårt elektrisk. Men, bandet skjærer snart ut i huggende, krasse stikk med det alltid tilstedeværende teppet av lyd tett omslynget seg. Det er en helt klart god låt, men jeg savner noe av det lille ekstra som de foregående sporene har hatt. Den føles litt allmenn og lettvint, selv om dens koda var veldig tilfredsstillende. Det siste sporet – «Hvorfor er det noe og ikke ingenting» – åpner på en måte mer ulikt enn hva Mono gjør og her kan man høre røde tråder til et annet av sjangerens ledestjerner, kanadiske Godspeed You! Black Emperor. Dette skyldes nok gitariseringen og de mer nakne strykerne som man også ofte hører i kanadienernes output. Men, Spurv knytter lett dette opp mot sitt velkjente univers og etter få minutter er de langt ute i stormfullt vær på sitt lydhav. Denne reiser varer i episke femten minutter og føles ikke et minutt for lang eller repeterende.

Denne poetiske lyden av Spurv gir meg dikterens kriblende ordvalg i fingrene; jeg føler de beskriver livet. I åpningsporet danses det ungdommelig gatelangs, mens vi i andresporet tilsynelatende lytter til det voksne tomrommet mellom fødsel og død. Deretter leiker man seg med løvets frykt for å falle fra treet; alderdommens grep om de siste dagene i livet. Alt dette ender opp i det filosofiske punktum; «Hvorfor er det noe og ikke ingenting». At albumets tittel er Skarntyde, giftsaften som Sokrates angivelig endte sitt liv med, føles passende melankolsk. Om dette er bevisst eller ikke, gjør absolutt ingenting – det er nettopp friheten som lytterens assosiasjoner nyter som er ett av hovedvåpnene postrocken besitter.

Spurv har levert en første langspiller som har det meste av det beste; melankoli, tyngde og vakre melodier. De har riktig nok ikke utgitt et monumentalt verk – til det legger albumet seg for nært opp til velkjente stier – men det man får servert leveres på en så overbevisende måte at man ser gjennom fingrene på eventuelle mangel på unikhet. Det er ingen tvil om at Spurv står bak en av årets beste postrockskiver og virkelig har funnet en utgangsposisjon det er verdt å merke seg. Fremtiden kan virkelig bli spennende!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.