Scroll To Top

Bekmørk popteft!

Deafheaven - "New Bermuda"

Plater 7. oktober 2015
Karakter

Med fare for å ryke uklar med puristene i black metal; Deafheaven er en av sjangerens foregangsband som bidrar til å dra sjangeren ut av gutterommet og opp på de store scenene. New Bermuda har blitt noe så uvanlig som et bekmørkt black metal-abum som «alle» kan like uten at det lukter av sellout.

Det er ikke lett å bli klok på black metal og sjangerens disipler. På den ene siden er man stolt av ferden denne musikken har tatt fra små gutterom i iskalde Norge og inn i platesamlingene til hipstere verden over uten at man nødvendigvis har ofret musikken til fordel for berømmelse, mens man på den andre siden ofte er nærmest hatske mot de utøverne som går for langt (se bare på hva mange mener om Liturgy fra Brooklyn). Uansett – black metal er nå langt mer enn Greven, kirkebrenning og djeveldyrkelse. Flere av de opprinnelige utøverne har tatt steget ut av komfortsonen og inn på nye scener; Satyricon oppdaget rocken, Enslaved fikk sans for prog rock og eksperimenter, mens Ulver har forsket frem et mørkt, elektronisk lydbilde. I utlandet er black metal ofte løsrevet fra det mørke universet sjangeren har blitt forbundet med her hjemme; Wolves In The Throne Room er bønder(!), Celeste er fransk lidenskap for avantgarde, og Twilight mikser sjangeren i hop med industrilyd.

I denne underskogen har Deafheaven meislet seg ut sitt eget territorium og sakte, men sikkert, blitt et band man prater om. Jeg var djupt inne i lyden av amerikansk black metal når de dukket opp på radaren min i vintermørket for fire år siden. Roads to Judah falt umiddelbart i smak med låter som «Unrequited»; et spor som mikser postrockens atmosfæriske stemningslinjer med kompromissløs black metal. Jeg var solgt og albumet kom inn på min «best of»-liste samme år. Så ble det stille – vokalist George Clarke og gitarist Kerry McCoy skilte lag med resten av bandet og fortsatte som en duo. To år senere ga de ut Sunbather med trommeslager Daniel Tracy og dette ble deres bevis på at bandet ikke var en one-trick pony, men snarere en interessant aktør på musikkscenen. Sett i lys av denne suksessen har forventningene vært store til deres tredje langspiller og det er bare å slå fast; Deafheaven fortsetter ufortrødent med å gi ut nysgjerrig og lidenskapelig black metal!

Omslaget er like kunstnerisk fjernt fra black metal som forgjengerens hvit/rosa sjatteringer, men det har et tydelig melankolsk mørke over seg; depresjon og tristesse. Frontkollisjonen mellom dette omslaget, tittelens innebygde solskinn og bandets bekmørke lydbilde er herlig. Åpningssporet «Brought to the Water» er et av albumets korteste på åtte og et halvt minutt og viser at amerikanerne ikke føyer seg til singlehits eller videokanalenes formateringsonani. Her støter man nesten umiddelart på det mangehodede trollet dette bandet har blitt; i løpet av låta får vi lånt øre til beinhard black metal, drømmende indie pop, doomrockens metalliske karakter og stillfarent piano.

Denne sjangerleken stanser ikke her – det fortsetter ufortrødent gjennom hele albumet. New Bermuda er ikke et like eksperimentelt album som sin forgjenger, men i stedet har bandet bakt lydleken inn i hvert enkelt spor i mye større grad. De har, som mange av sine samtidige, lett for å stoppe innom postrocken ved flere anledninger i løpet av de 45 minutter albumet varer. Dens stemninger og langtrukne linjer passer perfekt til å trekke pusten og står i klar kontrast med det heseblesende tempoet de har med seg fra black metal. I midten av dette sjumilsspranget finner vi dog de mest spennende eksperimentene og fra før har vi nevnt indie pop’en fra førstesporet. Men, vi har også leirbålgitarer, spoken word samples og slidegitar fra countrymusikkens skyggefulle smug.

Ikke misforstå – dette er fremdeles et album breddfullt av black metal. Men, det er musikk som vil skue utover sin sjanger og trekke veksler på andre lydbilder og assosiasjoner enn hva som muligens er vanlig. Slik det nå fortoner seg har Deafheaven utvilsomt skapt ett av årets beste harde album som kan headbange like godt som det kan smyge. Anbefalt på det sterkeste!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.