Scroll To Top

Målrettet perfeksjonisme!

Needlepoint - "Aimless Mary"

Plater 11. januar 2016
Karakter

Noen ganger blir man lamslått; slått i bakken av ren forfjamselse over hva man blir utsatt for. Nettopp dette skjedde meg for få dager siden. Jeg hadde fått meg med at Needlepoint hadde utgitt et album og at bandet besto av folk som jeg har flere skiver av. Men, av en eller annen grunn skjedde det ikke mer og jeg ble i stedet overmannet av andre band, andre skiver og andre låter. Slikt skjer gjerne titt og ofte når man ferdes gjennom den stadig mer imponerende norske rockjungelen. Men, Aimless Mary er uangripelig i all sin perfeksjon og tar oppmerksomheten enten du vil eller ikke. Det skjedde meg meg når jeg trykket ‘play’ på det jeg i etterpåklokskapens tegn definerer som fjorårets beste norske album.

Jeg ble først stille; nesten åndesløs. «Fear» åpnet albumet på en manér ikke ulikt noe flere av bandene på etiketten Rune Grammofon kunne nikket anerkjennende til. Dette er kanskje ikke noe helt ukjent da dette selskapet har en nesten uoppnåelig status for disipler av musikk som ferdes i gråsonen mellom rock og jazz. Men, så åpnet Bjørn Klakegg munnen og sang og jeg ble regelrett slått helt ut, «A chilly fear slowly seeps into my mind«. Dette låt tidløst og noe som like gjerne kunne vært en ukjent klassiker fra den progressive britiske folkrocken på midten av syttitallet. Dette skyldes kanskje like mye bandets tydelige lidenskap for det analoge syttitallet som at Klakeggs stemmeprakt får meg til å trekke røde tråder til Nick Drakes virke.

Bjørn Klakegg deler den samme evnegaven som Steven Wilson i Porcupine Tree og Mikael Åkerfeldt i Opeth; å låte smooth uten å være friksjonsløs. På tittelkuttet «Aimless Mary» vandrer han fra syttitallets folkmusikk til nittitallets mollstemte indieikon Elliott Smith, «But no one wants to get drawn into her gloom / So when she wants to sit down / No one gives her room / Aimless Mary’s walking / On her daily route from bar to bar«.

Men, Needlepoint er likevel mye mer enn bare Bjørn Klakeggs stemme. Denne kvartetten makter det tidvis vanskelige kunststykket å mikse renskårne popmelodier med instrumentale eksesser; på dette albumet flommer låtene over av flotte detaljer fra Olaf Olsens trommer og Klakeggs gitarlinjer, men jeg synes ofte Nicolai Hængsle Eilertsens bassbriljanse og, ikke minst, David Wallumrøds orgeltalent skinner klarest. De fire klarer praktstykket å hver for seg briljere på måter de færreste kan, men uten at dette tar noe av fokuset vekk fra de andre i bandet. Men, jeg vil likevel legge litt ekstra heder og ære på skuldrene til Wallumrød som med ettertrykkelig magiske fingre lar sine tangenter få kle bandet opp i essensen av syttitallets varmt analoge lydbilde. De er likevel for gode til å miste sitt moderne selv av syne; inn i klimakset til «Soaring» mener jeg å høre miks av undergrunnens instrumentale rock og jazzblikket til en av Klakeggs jevnaldrende, Scorch Trios Raoul Bjørkenheim.

Needlepoint er den typen band jeg ikke klarer å slutte å glede meg over å ha blitt kjent med; de preker den gode sak. Slik tidløse låter beviser nok en gang at musikk er langt mer enn forglemmelig muzak i bakgrunnen eller selvdyrkende popmusikk fra røde løpere uten kontakt med virkeligheten. Aimless Mary er den typen plate som evner å trekke ut proppen i tankerekka di og slippe alt grumset ut – for deretter å gi deg en real renselse. Da er det ingen stor overraskelse at platebutikken Big Dipper selger en håndfull skiver av bandet hver gang de spiller deres musikk over høyttalerne i butikken.

Gjør deg selv en tjeneste – kjøp fjorårets beste skive nå!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.