Scroll To Top

!MPNRND !MPRVSSJN

Ulver - "ATGCLVLSSCAP"

Plater 29. januar 2016
Karakter

7.september i 2013 trodde jeg at jeg skulle se noe som aldri før eller senere ville bli sett. I det lyset ble skrudd av i de gråstenkte lokalene til Blå nær bredden av Akerselva var jeg yr av forventning. Jeg skulle se Ulver spille en midnattskonsert hvor bandet skulle improvisere settet. Med tanke på deres prestasjoner på scene og i studio i årene som har gått var jeg aldri i tvil: jeg skulle se denne konserten! Det ble en lang time hvor bandet viste frem flere av sine sider; fra det nær sakrale til det rent ut massive. Jeg var slått ut av glede i det jeg gikk ut i Oslos nattsvarte gater den kvelden.

Det viser seg nå at det ikke kun var oss i salen som ble mektig imponert av det som skjedde på Blå den kvelden, «That was such a great night we thought, and we wanted to do it again. Ulver ‘kick out the jams’ basically«, skriver bandet inne i omslaget på albumet som har fått den snedige tittelen ATGCLVLSSCAP. Plata er et sammensurium av sesjoner fra turneen de gjennomførte et halvt år senere og låter i dag mer som et studioalbum enn et konsertopptak. Dog mener de selv at råmaterialet i all hovedsak er fra disse kveldene, «This music was borne out there among you, in real time and space, and we’ve kept it deliberately loose like it was in its original setting«.

Dette er et episk album; LPen bretter ut bandets visjon over fire sider og det er et mektig skue man dermed er nødt til å ta inn over seg. Det bør i hvert fall herske liten tvil om hvem som bør bli kronet til kameleon etter den mollstemte bortgangen til David Bowie; Ulver har siden de først la ut på sin reise sjelden stått stille. Da spiller det liten rolle om de spiller black metal, kammermusikk, droner eller psykedelisk rock. Når jeg dog er midt inne albumets rilletid kan jeg gledelig konstatere at det fanger opp mye av det jeg føler er mitt Ulver; det uttrykket som de finmeislet på flere album som f.eks. Shadows Of The Sun og presenterte i nær perfekt form på Den Norske Opera 31.juli 2010. Albumet åpner dog i det stille, «England’s Hidden» føles som en invitt til festlighetene som kommer senere. Kirkeklokker blander seg inn i et dempet elektronisk lydbilde og man får en ro over seg i det man trer inn over terskelen til bandets domene.

Dette sporet veksler sømløst inn i «Glammer Hammer»; lekre gitarlinjer som føles hentet fra åttitallets undergrunn mikser seg uanstrengt inn i den dempede stemningen som har blitt lagt som grunn for bandets musikk. Det føles som en deilig, og instrumental, poplåt med herlige usynlige verselinjer som hadde passet perfekt til Robert Smith i The Cure. Så med ett høres et svakt rop til strid, «en, to, tre» og vi kastes hodestups inn i et univers som like gjerne kunne tilhørt Swans. Men, dette er gjennomsyret av Ulver og de røde trådene fra låtas første del kan fremdeles høres bli brukt som et bindeledd til dens plutselige klimaks.

«Moody Stix» er rock noir ikke ulikt noe Barry Adamson kunne kokt sammen; låta tryller frem en forunderlig mikstur av sødme, nattemørke og sekstitallets popmelodier. Ivar Thormodsæther tar trommene inn i låtas indre og blir dens springende hjerterytme, mens resten av bandet skaper en dress som spinner frem sortmalte stemninger. I det de andre faller fra, en etter en, er det han som holder fingeren på pulsen og som skinner sterkt på dette sporet.

I det vi snur plata over til side B, er det for først å høre «Cromagnosis»; et motorisk bevis på at bandets pustende lidenskap for rockemusikken er høyst levende. Dette er ett av platas lengre spor og er et sløyt, men likevel insisterende spor som trekker lytteren med seg gjennom et musikalsk landskap som får meg til å tenke like mye på Neu! som på noen av bandets samtidige. Men, som så mange ganger før har de et triks opp i ermet – låta endrer ganske plutselig karakter, hever tempoet og blir en leken jam session mellom musikerne. Denne spinner rundt i stadig raskere, og mer krevende, sirkler før de (som på et hemmelig signal) med ett stopper opp og lar kun enkel skimrende elektronikk føre oss over i neste låt.

«The Sprits That Lend Strength Are Invisible» er et hvileskjær; jeg mener jeg kan høre Jørn H. Sværens stemme filtrert og effektbelagt langt bak i det summende lydbildet, men det kan lik gjerne være rein innbilning. Denne «katt-og-mus»-leken føler jeg er noe bandet trives med; de vil ikke gi alle svarene til lytterne, men velger i stedet å flire lurt og sende oss en skruball. «Om Hanumate Namah» er i hvert fall neste spor ut og det åpner dempet med skimrende elektronikk før gitardetaljer gjør seg synlig rett før resten av bandet kaster seg med i leken og spiller frem en Østens dans, men bandets vestlige sound farger dette med lydbildene fra Electric Moons psykedeliske tematikk.

Når vi ruller i gang albumets andre del, møtes vi av «Desert/Dawn» som føles som et øyeblikksstudie; sporet gir meg følelsen av å se solen stige over horisonten i realtime. Man tvinges til å trekke pusten og nyte dette øyeblikket for alt det er verdt; å merke nattens drømmesøvn vike plass for dagens timer som springer mot oss inne i solstrålene. Men, dette må til slutt vike for en mørkere time; den daggry da mer enn 10.000 menn skulle gå døden i møte på en strand; 6.juni 1944. «D-Day Drone» føles full av maktesløshet; her er det intet lys. Slikt føltes det kanskje også inne i hjertene til soldatene på begge sider av strandlinjen i det de første skipskanonene fyrte løs sine dødelige salver kl.05:45? Sistesporet i denne trilogien,»Gold Beach», løfter ikke mye på stemningen, men følger i stedet opp denne avmakten med lyden av bølgeslag mot stranden. For Gold Beach var også benevnelsen på en av to strandsoner hvor britiske styrker gikk aksemaktene i møte og bare på denne ene stranden falt mer enn 1.000 britiske menn før dagen var omme.

I det vi er 3/4 ut i albumet må jeg si meg imponert over hvordan bandet har funnet frem til komposisjonene i dette improviserte materialet; bassist/gitarist Daniel O’ Sullivan fikk «æren» av å sortere alle opptakene og hente ut de magiske øyeblikkene. I «Nowhere (Sweet Sixteen)» får vi ikke bare bekreftet at han har gjort en strålende jobb, men vi får også høre vokalist Kristoffer Ryggs stemme for første gang på albumet. Jeg har alltid hatt stor sans for hans mørkstemte klang og blir ikke skuffet; her skinner han virkelig! Ikke bare synger han med en nerve og intensitet som jeg sjelden har hørt på noen, men jeg får også gode vibber av å assosiere han til praktarbeidene til The Thes Matt Johnson og Eddie Vedder fra Pearl Jam. Du vet; de øyeblikkene hvor en stemme fokuseres som en laserstråle og skyter rett inn i djupet av sjela di.

«Ecclesiastes (A Vernal Catnap) overtar med stemmen til den andre av bandets stemmer, Jørn H. Sværen, som dempet leser fra Bibelens «Forkynneren», «Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves«. Disse ordene farges perfekt av de klangsvarte tangentene til Tore Ylwizaker og man svøpes inn i en zen-aktig mollstemthet. Men, mørket løftes i det Kristoffer Rygg igjen entrer scenen som en varm åpenbaring.

ATGCLVLSSCAP har blitt et mektig album som jeg regner som ett av de mest fullbårne i Ulvers diskografi. Det er ikke bare en prestasjon å skape sanger ut av improvisasjon, men også å skape musikk med en sådan stemning som dette albumet gjør. Det føles umulig for bandet å tråkke feil; de ser ut til å ha funnet frem til en eksistens hvor de sømløst kan vandre mellom uttrykk og sjangre uten å miste sin egen identitet av syne. Noen synes kanskje de biter over for mye, men jeg synes deres fusjon av motorisk rock, dronende mollstemhet og blåstemt tryckare er forførende.

I det albumet toner ut med «Solaris» og dens skimrende elektronikk mener jeg å høre klagende kvinnesang langt bak i lydbildet; av den typen man kan høre i midnattsmessens timer. Dermed ender Ulvers nye album der det startet: roen faller over lytteren i det musikken følger oss ut av seremonirommet og inn i hverdagen. I det bandet faller fra og rillene hakkende takker for seg, er jeg overbevist om at Ulver fremdeles er ett av verdens beste band!

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.