Scroll To Top

Svenske magikere og Brooklyns krigerdronning!

Cult Of Luna & Julie Christmas- "Mariner"

Plater 4. april 2016
Karakter

Svenske Cult Of Luna har i en årrekke vært ledestjerner i europeisk sludge metal, og deres siste utgivelser Somewhere Along The Highway, Eternal Kingdom og Vertikal har alle bidratt til å gjøre bandet stadig mer synlig på denne scenen. Når de nå er aktuelle med albumet Mariner, er det dog i en noe annerledes drakt. Amerikanske Julie Christmas, fra band som Made Out Of Babies og Battles Of Mice, samarbeider denne gangen med det svenske orkesteret og mange er nok spent på hva akkurat det skal resultere i.

Albumets første, og korteste, spor på 8:19 føler jeg innledningsvis fortelle oss at alt er som normalt. «A Greater Call» åpner som et tilbakelent epos med elektriske vegger, et dempet tema for gitarer og en følelse av at undergangen venter rett rundt neste hjørne. Rett før det er gått tre minutter føler man da også bandets vokalist/gitarist Johannes Persson gjør sitt beste for å la dette bli fullendt med et brøl som nesten får blodet i årene mine til å fryse til is. Deretter bærer det ut i et apokalyptisk landskap som gir lytteren en strak uppercut av beste merke og vokalkombinasjonen Persson/Christmas er perfekt til denne opplevelsen av reint mørke.

Andresporet «Chevron» åpner på en måte som umiddelbart gir meg en følelse av å høre hvordan Kylesa kunne hørtes ut om de hadde hatt Anja Garbarek som frontfigur, men det endret seg raskt etter hvert som verset får grep og Christmas får anledning til å sette sin signatur på sporet. Jeg fryktet før jeg trykket play på albumet at hun kunne ufarliggjort plata med renstemt og endimensjonal vokal, men i løpet av de nesten ni minuttene denne låten varer veksler hun fra søtladen flørt til psykotisk raseri og bidrar til å gi låten en velkommen tyngde.

I det låta toner ut med dempet harmoni og stillfarne synther, sitter jeg med knitrende gåsehud og et lykkelig flir på leppene. Denne forsvarsløsheten gjør «The Wreck Of S.S. Needle» sitt beste for å utnytte og bandet griper om lytteren med begge hender og klemmer til. Her føles ikke Christmas lenger som en gjest, men snarere som offiseren som leder sine menn rett inn i dødelig kamp, og hun avslutter med en vokalprestasjon av de virkelig sjeldne i denne delen av rockskogen, «Put me down where i can see you run«. Det er ingen liten prestasjon som førstereisende i en gutteklubb som har vært like avvikende som den flygende hollender i mer enn ett tiår.

Låtene blir stadig lengre etter hvert som man kommer djupere ned i bandets hjertemørke; og nær 13 minutter lange «Approaching Transition» er et av albumets mest altoppslukende reiser ut i kosmos; en ferd som dette konseptalbumet har som grunnvisjon. Sporet åpner som en stillferdig sjøreise eller dykk ned til de mørkeste avgrunner; man føler på den ensomheten som lett vil kunne føles under slike opplevelser. Persson viser frem sin sørgmodige side med en sjelfull stemme, mens resten av bandet gjør det de kan best – låter som lyden av emosjonell tyngde. Intensiteten øker utover i sporet og snart brøler Persson mot oss som fanden selv skulle tatt bolig i kroppen hans.

Jeg har hatt gleden av å se bandet i levende live og der viser de frem, som de de gjør på sine skiver, en forståelse av hvordan man skal komponere et helhetlig epos. Alle i bandet har nemlig sin rettmessige plass; og da ikke kun gitarene til Persson og Fredrik Kihlberg, det blytunge drønnet av trommene til Magnus Lindberg og Thomas Hedlund og basslinjene til Andreas Johansson. Der Cult Of Luna har gjort en genistrek er hvordan de har inkludert synthtalentet til Kristian Karlsson og effektmanipuleringen til Lindberg i sine komposisjoner; dette bidrar til å øke låtenes umiddelbare attraksjon og samtidig gi de en episk karakter.

Det apokalyptiske sistesporet «Cygnus» setter igjen Christmas i førersetet etter et spors fravær; hun flørter med oss på måten man blir lekt med av en maneater på nattklubben du egentlig er redd for å gå på. Snart er bandet like bak henne; vuggende i sitt elektriske driv. Dette er et av bandets fremste våpen og bekrefter deres evne til å gripe lytterens oppmerksomhet på måter de aller fleste av deres samtidige kun kan drømme om. Låten veksler sømløst mellom intenst sinne og ettertenksom melankoli og Christmas føles her være i frontlinja for bandets output, selv om Persson gladelig gir av sin desperasjon på sporets mest intense partier.

I det «Cygnus» toner ut er jeg ikke i tvil; Cult Of Luna er fremdeles i det absolutte toppsjiktet i europeisk heavy music og har med Mariner meldt seg på i kampen om å ha utgitt årets beste album! Løp og kjøp, indeed!

Cult Of Luna og Julie Christmas utgir sitt album Mariner førstkommende fredag 8.april!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.