Scroll To Top

På vei ut i det ytterste rom.

Yodok III - "Legion Of Radiance"

Plater 22. april 2016
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Yodok III gjør det ikke lett for seg med sitt nyeste album; et konsertopptak fra Dokkhuset som har manifestert seg som en mastdont av ei plate. Et langt spor som puster, peser og blåser seg ut av høyttalerne dine. Kristoffer Lo (blåsere) og Tomas Järmyr (trommer) er begge godt kjent i den norske undergrunnen; både med soloskiver og aktive i bl.a.  Sunswitch, Zu og Trondheim Jazz Orchestra. Yodok III er deres samarbeid med den nederlandske frigitaristen Dirk Serries som også er kjent på den internasjonale undergrunnsarenaen med diverse bandkonstellasjoner og prosjekter.

Kvelden på Dokkhuset åpnet utrolig forsiktig, jeg må nesten skru anlegget til fullt volum, men jeg hører knapt annen en en svak knitring. Etter hvert som sporet trer frem fra høyttalernettingen hører jeg de tre i bandet puste stille og spent. Musikken føles stå helt stille, men det er kun til man har gitt seg selv tid til å finne dens grunnlinje. De første minuttene mener jeg å høre vispende cymbaler, gitarens lange linjer og hornets stille pust. En og annen detalj bryter denne langsomme overflaten, og det føles som nær sagt et haiangrep hver gang.

Men, hver for seg tar de tre musikerne stadig mer plass uten å skyve noen av de andre vekk. De øker, nesten uhørlig hvis man ikke tar seg tid, intensiteten og kraften i musikken sin etter hvert som vi kommer ut på stadig djupere vann; slag på instrumentene føles mer som fjernt torden og gir lytteren en følelse av å vite at en storm er på vei ut av platas riller. Lo og Serries er langt ute på det åpne hav og det høres ut som ansvaret faller på Järmyr hva angår å gi musikken et ankerfeste; en endring i kursen. Stadig sterkere setter et perkussivt drag og ujevne slag en hjerterytme på bandets output. De løfter seg ut av det stille vannet, og med ett høres et kort blitzslag av et gitarangrep. Like etter trekker det seg, men det er snart tilbake. Som haier som sirkler rundt sitt bytte, kommer de stadig nærmere i tettere sirkler. Igjen og igjen. Nærmere og nærmere.  Men, båndet til de første minuttene er fremdeles tydelige – her er det en glassklar, rød tråd.

En tredjedel ut i konserten hører man med ett Kristoffer Los blåsere tydeligere og man blir klar over at det med ett har oppstått en markant kursendring i bandets visjon. De bryter overflaten, Järmyr slår ut mot lytteren med raske kombinasjoner og batteriteft, mens hans kumpaner blir stadig mer høylytte i sin repetitive pust; en pust som nå høres ut som en klagesang. Det som først på plata kun var en skjør skimring er nå blitt et stormens øye – et stille sentrum som omringes, stikkes og trues av et kaotisk ytre.

Jeg tar meg i å bli imponert over bandets evne til å la denne prosessen føles sømløs; halvveis ut i albumet er deres utgangspunkt helt visket ut, men like fullt er det flere detaljer som holder bandets fokus intakt. Järmyr slipper løs sine demoner og står frem som den mørke motsatsen til sine bandkameraters zen; det brøler, buldrer, knitrer og hyler fra trommesettet hans og han fremstår som en av den nordiske undergrunnens beste instrumentalister. Stormens øye er nesten utslettet og de piskende vindene truer med å rive låta fra hverandre. Men, med ett stilner kaoset og roen makter igjen å gripe rattet.

Men, noe er forandret; tematikken til Lo og Serries er endret og for første gang kjenner jeg ikke igjen grunnlinja i musikken. Vi har begynt på en ny ferd og dette såre temaet passer bandet godt, men det får ikke holde lenge før det hele ender opp i en ny, stillfaren ferd. Denne gangen er det Järmyrs cymbaler som krydrer lydbildet med deilige detaljer, og jeg tar meg i å vente på en eksplosjon fra bandet. Den kommer dog ikke med en gang; først dobler Lo og Serries sin grunnlinje og gir den et sterkere skjelett. Men, rent bortsett fra det er det kun mikroskopiske endringer i låtas form på dette tidspunktet – Legion Of Radiance føles på dette tidspunktet som en kombinasjon av elektronisk ambient og et strykerorkester.

Men, som under den første halvdelen av albumet får de også nå et ankerfeste i melodier, og sakte, men sikkert, våger Yodok III seg ut i lyset. Järmyr er ikke like eksplosivt til stede som før, men han er likevel riktig å rette blikket mot når man ser bandet. Bandet føles her mer avslappet og har bedre tid til å la det helhetlige bildet få gripe seg fast i vår oppmerksomhet. Selv om denne andre delen er lettere, blir den stadig mørkere desto lenger ut i filmen man kommer. Men, der man i første halvdel var vitne til en kamp mellom stille og støy, er klimakset i andre del av en mer harmonisk type. I løpet av de siste fem minuttene får man følelsen av å høre disse to motsatsene stille og støy fungere nesten fullendt sammen; som en dønning på det svartblå havet ruller bandet over oss som en velsmurt maskin.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.