Scroll To Top

Spiker’n i kista!

Heave Blood & Die, S/T

Plater 29. april 2016
Karakter

Det er for min del ikke lenger noen tvil – Tromsøetiketten Blues For The Red Sun har gått fra å være et nytt bekjentskap man overraskes av til å bli en god venn man kan stole på. Plateselskapet dukket først opp på radaren med debuten til Devil & The Almighty Blues, og har siden den gang fulgt opp med flere bunnsolide utgivelser som viser at grunnlegger Robert Dyrnes har fingeren på pulsen hva angår heavy music her til lands. Dette har ikke endret seg når de nå utgir debutalbumet til Heave Blood & Die; bandet viser seg frem med et musikalsk lydbilde i bermudatriangelet mellom MelvinsThou og våre egne Årabrot.

«Neurotic I» åpner ikke med brask og bram, men sniker seg heller inn på lytteren som en stalker. Men, før man vet ordet av det er man under angrep fra bandet som slår og sparker uten nåde, og med en nesten industriell effektivitet. Jeg mener at man her har å gjøre med et band som i stedet for å se til Black Sabbaths krøniker for inspirasjon, ser til amerikanske Neurosis som sine ledestjerner. Her finner man få, om noen, spor av den bluesmusikken som ga liv til heavy metal på slutten av sekstitallet. I stedet får man en smak av den amerikanske undergrunnens pønk og hardcore som igjen ledet frem til dagens postmetal.

Men, jeg føler at bandet like fullt har begge beina godt plantet på norsk grunn; «RATS 1349» smaker av Svartedauden og hjemlig tristesse. Dette nesten ni minutter lange sporet gir oss en klar pekepinn på at bandet mestrer mer enn å legge frem kortspilte riffrockere – dette er i stedet et godkjent forsøk på å forfatte et epos. Jeg har stor sans for det nådeløse trøkket til bandet, men det som bidrar til at de hever seg over mange av sine samtidige er at de har et lite særpreg; en smak av rock’n’roll mikset inn i brutaliteten. Dette gjør deres tyngste brøl overraskende fengende og, ikke ulikt før nevnte Melvins, gir bandet et snev av hjertevarme langt der inne i deres musikalske mørke. Det repetitive riffriket er tidsriktig og låser lytteren i en loop som sjelden føles enerverende, og som med hver syklus gis en liten make-over.

«Krokodil» viderefører dette synet på heavy music; riffet som åpner låta blir trikset med og kastet inn/ut av sin opprinnelige form, og halvveis ut i låta hører man med ett bandets lidenskap for mer dansende samtidige som Red Fang. Det høres ut som om bandet et øyeblikk lar gråværet lysne og slipper inn litt solskinn (dog tilsynelatende dynket i lyden av feedback og smaken av øl). Det neste sporet, «Desert Green», tar dette solskinnet til bandets hjerterot og deres pønkete apokalypse danner fundamentet for ei låt som henter sine detaljer fra både stoner rockens refrengtalent og sludge metals tyngde.

Men, på tross av fete refreng og godt driv føler jeg det er i bånn av sjelemørket Heave Blood & Die passer best; ei låt som «Blues Machine» smaker mer av dem selv enn av deres inspirasjoner og samtidige. Bruken av spoken word benyttes veldig godt og står godt i stil med deres metalliske blues; dette er tungt og særlig lovende for det unge bandet. Når de dog returnerer til riffleken fra det forrige sporet er det høyst sannsynligvis med et smil om leppene – dette er et band som vet å ikke ta livet for alvorlig. I stedet leker de med både sjangre, riffløp og lytterens forventninger.

Men, de når ikke gåsehuden min før på «Draugen».

Da skjer det mye; messende, apokalyptisk tekst omringes og kveles av et blytungt sound fra bandet, «Bare gammelt treverk skiller mellom mulig død og liv / I dypet kan jeg drukne«. Den rullende bassen, de pustende trommeslagene og de seremonielle gitarene skaper en stemning som jeg føler bandet nærmest er alene om her hjemme. Måten trommeslager Kenneth Mortensen lar hver loop i låta akkompagneres av et stadig økende antall trommeslag gir sporet en overraskende dynamikk som står bra til strengeøset fra resten av orkesteret.

Albumet avsluttes med en liten reprise (som egentlig ikke er en reprise, men snarere et motangrep). «Neurotic II» må nesten være den musikalske motsatsen av stormflo mot klippekyst; man føler at det ikke gis noen nåde og tas ingen pause. Men, plutselig lysner været og i stedet får man en anelse av hvor monumental denne kraften fra havet egentlig er; bandet legger all kraft i hver av de seige dønningene som slår ut mot lytteren.

Bandets debutalbum har blitt nok et bevis på at man makter å formidle den nærmest guddommelige kraften i det arktiske landskapet i musikken. I løpet av de siste månedene har vi bl.a. også hørt den piskende dansen til Ondt Blod og det kampesteintunge trøkket til Reptile Master. Heave Blood & Die kan utvilsomt trekkes med i denne bølgen av band som slår over landet.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.