Scroll To Top

Bare godhet å spore

The Hotelier - Goodness

Plater 26. mai 2016
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

For andre gang på to år sitter undertegnede her og er totalforelsket i et album fra amerikanske The Hotelier. Første gangen var det helt uforberedt, mens denne gangen har det vært en voldsom forventning i forkant av bandets tredje album. Ikke bare fra meg, vel og merke. Og jammen har de ikke klart det igjen (og ja, det er coveret du ser over).

Ikke verst fra et band som ikke gjør noe stort nummer ut av seg og som på ingen måte kan kalles et oppsiktsvekkende band ved første glans. Men la deg ikke lure, for vi snakker allerede om et viktig band i sin del av musikkverdenen, og de har ikke en gang nådd midten av tjueårene.

Merkelapp, schmerkelapp

For da The Hotelier for to år siden, helt ut av det blå, ga ut det aldeles strålende albumet Home, Like Noplace Is There, var det en ren vitaminbombe inn i emorocken. Vi var ikke få der ute som følte at «endelig lages det SÅNN musikk igjen!». Ekte, genuin og melodiøs rock med total innlevelse og ditto utøvelse – og med følelsene langt utenpå skjorta. Det som i gamle dager kunne blitt kalt emo, inntil det kom noen sminkede og sutrende tullinger og ødela hele konseptet og det ble noe helt annet i øynene til verden. Vel, verden visste nok aldri helt hva sjangeren «emo» var for noe. Merkelapp, schmerkelapp. Samme kan det være.

The Hoteliers konsert i Oslo nå i slutten av april var et godt eksempel på hva de er og hva de betyr for de som elsker dem. Ikke altfor mange var til stede, men vi som var der sang av full hals til alle låtene vi kunne og smilte fra øre til øre. Fulle av kjærlighet og alkohol. Men bandet gjorde ikke noe big deal ut av det og leverte et solid sett på litt over en time uten å ta av. Vokalist, bassist og låtskriver Christian Holden holdt seg til og med (klokelig) en oktav eller to under primalvokalen han tidvis leverer på plate. Ikke noe fyrverkeri, ikke noe dilldall. Det høres kanskje kjedelig ut, men hemmeligheten med The Hotelier ligger i låtene. Selvfølgelig gjør det det.

Og heldigvis har ikke Holden & co sluttet å lage knallgode låter. Tvertimot. Bandets tredje album er nesten like bra som forgjengeren (det første albumet består av ok til bra pop-punk, innspilt da bandet var i tenårene), men har en helt annen innfallsvinkel. Det har ikke bydd på noen problemer i forhold til kvaliteten.

Annerledes inngang til albumet

Sist gang var låtene skrevet i en urolig tid for Holden, med venner som sleit og et forhold på kanten av det verst tenkelige. Og det var kanskje det som pushet grensene og gjorde det hele til en så ektefølt opplevelse for lytteren. Denne gangen har Holden hatt en annen inngang og har villet lage et album som i større grad tar for seg det gode i livet. Men florlett har det heldigvis ikke blitt. I stedet har Goodness blitt et album som føles mer voksent og subtilt, mindre rått og desto mer inderlig. Melodiene er ikke like umiddelbare og store denne gangen, men leveres på en mer forsiktig måte, men likevel med mer selvtillit og tyngde.

Dikt, sier du?

Albumet åpner med at Holden leser et dikt, noe som for så vidt er greit, men som etter en stund føles helt unødvendig. Det er dog ingen krise, det er bare å starte på andresporet Goodness Pt 2 (Goodness Pt 1 kom som en teaser tidligere i år og er ikke å finne på albumet). Låta er en god representant for albumet, som begynner med et åpent lydbilde som etterhvert utvider seg til en streit rockelåt – som ikke er så streit som den virker som. Den er streit, på The Hotelier-vis.

Foto: Kylie Shaffer

Foto: Kylie Shaffer

Det vil si en melodi og en fremføring som vokser og vokser med tiden og som etterhvert virker så selvfølgelig god at du lurer på hvorfor du ikke helt hadde sansen første gangen. Slik var det forrige gang The Hotelier slapp album også. Du hørte det var noe der, men forsto ikke helt hva det var. Inntil du satt der med albumet på repeat og gaulet sammen med det. Årstider som kommer og går? Er det noe sånt den handler om? Jeg vet ikke helt. Det føles sånn.

For dårlig anmelder

Ok. Jeg må stoppe her. Det er vanskelig å skrive denne anmeldelsen. Det er vanskelig å beskrive musikken til The Hotelier. Eller rettere sagt, hva det er som gjør den så bra. Den setter seg bare så jævlig fast. Det resonnerer så gæli i meg. Det er det den gjør med oss som plutselig elsker The Hotelier. Mange vil bare høre et band som spiller rock og som av og til skriker litt høyt. Men vi andre hører så mange lag, lag som vi ikke helt klarer å plassere.

Jeg er ikke (og har ikke vært) en god nok musikkanmelder til å naile hva det er som virkelig treffer meg i hjertet. Men jeg har vært inne på inderligheten, på ekteføltheten, de underliggende følelsene i Christian Holdens stemme når den sprekker. Melodiene som tar de beste akkordene fra tidligere dagers emoband og bringer de inn i 2016.

Jeg burde gått gjennom alle låtene og beskrevet dem for deg, kjære leser, men vil du egentlig det? Vel, jeg vil uansett ikke. Det er fåfengt. Gå og lytt selv. Albumet er ute fredag 27. mai 2016 og jeg nekter å tro at det kommer et album som topper dette for meg senere i år. Og da ser jeg bort i fra de to «stemningsskapende» låtene med navn som henviser til steder i Massachusetts (i tillegg til åpningsdiktet), som er spilt rundt leirbål i skogen. Hippiestyle. De ti andre låtene er blant de ti fineste låtene du vil høre i år, så lenge du gir dem tid til vokse. Hos meg bytter de på å være lydsporet til dagen min, selv når jeg ikke hører på plata. De har satt seg, for å si det sånn.

Kommer The Hotelier til å bli et stort band? Store deler av meg tviler. Ikke fordi de ikke har det i seg, men fordi vi snakker om et anarkistisk band som hater kapitalisme. De ønsker ikke bli store, bare nok kjent til å kunne leve av det. Og det vil de klare (vel, der er de allerede). Men de vil få problemer med å dempe forventningene til den stadig voksende skaren av fans. Og hva skjer da?

Men det er bare å joine menigheten. Jeg sitter på første rad og tar kollekt.

(6/6)


Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/