The Bends – Enkelte kryp bør respekteres!

The Bends er deres andre album, opprinnelig gitt ut tidligere i år, og står som et jevnere og bedre album enn debuten. Du finner ingen ny Creep på The Bends, men jevnt over inneholder platen låter av høy klasse.

Vokalist Thom Yorke har en stemme som skiller seg ut, selv om han tidvis kan minne om den tidligere Sound-vokalisten. Musikken har både harmoniske og agressive sider. Metoden har vært utprøvd i grunge-sjangeren i en årrekke allerede, men jeg synes at dette kler Radiohead spesielt godt, selv om de er fra Oxford, England, og ikke Seattle, USA. Radiohead har blitt spådd en fantastisk fremtid, og flere internasjonale kritikere mener at de i løpet av kort tid vil erobre verden med sin karakteristiske musikk. Det har jeg ingen problemer med å være enig i etter dette albumet.

Radiohead stilte som oppvarmingsband for R.E.M. under deres Europaturne i sommer, og personlig synes jeg hovedattraksjonen på årets konsert i Oslo hadde problemer med å ta seg inn etter at oppvarmingsbandet var gått av scenen. De imponerte med andre ord stort, og satte Michael Stipe & co. litt i skyggen.

Nok om det; albumet vi her skal ta for oss er en aldri så liten perle – et lite mesterverk, om du vil. Radiohead har taket på hvordan nyskapende rock skal låte i 1995. Noen vil sikkert si at de innimellom går litt av hengslene for å få ut sin aggresjon , mens en moden musikkanalytiker og lytter ikke vil ha store problemer med å tolke signalene. Låtene er i utgangspunktet bygget opp rundt et originalt særpreg i bunn at det noen ganger blir overflødig med et voldsomt klimaks, for liksom å markere at de virkelig mener alvor.

Nydelige High And Dry (førstesingel) og Fake Plastic Trees går nok så stille og rolig for seg, mens på den tilsynelatende rolige balladen My Iron Lung eksploderer hele det avbalanserte inntrykket til et jammer av skrikende elektriske gitarer. Radiohead blir allikevel aldri så bråkete som sine litt tøffere kolleger fra tungrocken ønsker å fremstå som. Oppi all sin aggresjon, har Radiohead bevisst beholdt sin typiske britiske sjarm som gjør dem særegne og som skiller dem fra massen!

Etter å ha hørt på dette albumet over lengre tid, er heller ikke jeg ikke mye i tvil om at dette bandet har det som skal til for å ta over tronen som det neste store bandet. Med en sterk personlighet som Thom Yorke i spissen fungerer Radioheads musikk på et meget overbevisende sett. Det hele er særdeles er profesjonelt, og svinger passe bra i en kombinasjon av røffe låter og nydelige ballader som aldri blir sviskete.

Jeg har ihvertfall blitt en fan, hva med deg? Sjekk dem ut nå, hvis du i ettertid skal kunne skryte av at du oppdaget dem på et tidlig tidspunkt!