Wild Seed – A kind of christmas-present?

Når første singelen fra dette albumet, A Kind Of Christmas Card, som for øvrig var hans solodebut internasjonalt, ble lansert tidligere i sommer, overrasket han med sin noe røffere bruk av stemmeprakten. Låten i seg selv var også over all forventning.

Jeg må innrømme at jeg aldri har vurdert Morten som det største talentet i a-ha, men det er ingen tvil om at det er han som vil bli husket som «ansiktet utad». Han overrasker med en plate som faktisk er mer oppegående enn hva man på forhånd skulle tro. Den er behagelig som bakgrunnsmusikk en søndag ettermiddag etter en lørdag på byen.

Allikevel blir denne platen et produkt som kun skinner litt over gjennomsnittet. Fine poplåter som duger som nettopp dét, mens forhåndsinntrykket ved singelen lovte en ny Morten som ville tørre noe mer. Helhetsinntrykket jeg sitter igjen med er at Morten ikke blir noe annet enn en som ønsker å framstå som en ny Phil Collins eller Elton John, som egner seg utmerket som musikkinnslag på voksenpopkanalen P4. Det var ikke det jeg hadde håpet.

Bevares, låtene på Wild Seed er vakre de, men med unntak av stemmen, så har jeg liksom hørt dette før. Ikke på a-ha’s plater – men dog! Uten Waaktaars tilstedeværelse synes jeg på en måte at dette produktet gjenstår et slags a-ha light fordi at a-ha som band blir et alternativt rock’n’roll-band i forhold. Ros skal han få for A Kind Of Christmas Card (selv om den har gått litt for mye på radioen i det siste) og for nydelige balladen Los Angeles med sine flotte harmonier, som begge hever seg over gjennomsnittet.