Fuzzy – Vidunderlig begynnelse på fremtiden

Los Angeles-trioen består i låtskriver og frontfigur Grant-Lee Phillips (vokal, gitar), Paul Kimble (bass, piano, kor) og Joey Peters (slagverk).1995 har foreløpig passert uten nytt fra bandet, men deres to første langspillere overgår det meste som har kommet i år, og er verdt en investering dersom du ikke finner en favoritt blandt årets utgivelser.

Etter at vi begynte med våre årlige lister, Årets Album, har det aldri tidligere forekommet at et band har toppet to år på rad med sine to første utgivelser. Noe av grunnen ligger nok i gruppens repetoar som utelukkende består av knallgode låter. På spennende vis er de sammensnekret på et sett som de foreløpig er alene om.

Jevn strøm av fuzzgitarer, som aldri blir overdrevet, og stilige vokalharmonier, gjør dem til nittitallets mest interessante band så langt. Det er likevel ikke innlysende å stemple «nyskapende» på alt Grant Lee Buffalo gjør, for det kommer også klart frem at bandet nødvendigvis må ha hentet inspirasjon fra egenutnevnte helter. Akkurat som så mange har gjort før dem.

Når produktet til ender opp som overlegen sine kilder, blir man nødt til å se på resultatet med stor respekt. Grant Lee Buffalo demonterer gamle ayttitalls-Bowie, åttitalls-Waterboys, R.E.M. og Violent Femmes og setter det hele sammen igjen i en miks som skaper produkter som overgår det beste fra dem alle. Grant Lee Buffalo har med disse to platene inntatt dette tiårets øverste trone. De regjerer ennå, og vil sannsynligvis sitte trygt i de kommende år. Forhåpentligvis vil bandet også være i stand til å forsterke sin posisjon med fremtidige utgivelser.

Fuzzy heter debuten som ble sluppet i juni,1993. Den inntok umiddelbart favorittposisjon hos kyndige platekjøpere.

Albumet åpner med The Shining Hour, en kjapp liten folkaktig sak som med ett kan høres ut som den beste Waterboys-låten fra folkperioden deres på slutten av åttitallet. Det mest slående er at det kan høres ut som om det er Mike Scott som står bak mikrofonen. Forskjellen er at idette bidraget umiddelbart er i stand til å ta fullstendig pusten fra lytteren.

Neste spor, Jupiter And Teardrop, er ikke låten som gir pusten tilbake. Den står som ensærdeles bra poprock-låt som alle musikere med respekt for sin kunstart sannsynligvis ville ha ønsket at de hadde laget.

Ikke spesielt mindre overbevisende er tittelsporet Fuzzy. Låten fremstår som roligere, men ikke mindre råere av den grunn. Det er snarere nærmest vanvittig hvordan denne biter seg fast. Det er videre naturlig å mistenke at Fuzzy som en av hovedgrunnene til at mange har begynt å bruke fuzzgitarer på platene sine i ettertid.

Introen på Wish You Well, kan høres ut som typisk R.E.M. Men akk; selv Georgias store sønner må bøye seg i støvet for dette! Det har de forsåvidt også allerede gjort, da Michael Stripe for en tid tilbake selv utropte Grant Lee Buffalo til tittelen «verdens beste band».

The Hook er en ballade som starter med akustiske gitarer og fortsetter i et noe mer tradisjonelt komp. Også dette låter bedre her enn hos de fleste andre nittitallsaktører på rockscenen. Meget vakker låt som eksempelvis Lloyd Cole kunne ha drept for i dag.

Soft Wolf Tread er det man i ettertid kan kalle en typisk Grant Lee-låt, med i sin veksling av en rolig og en mer utagerende tone. Toppen av nytelse nåes i dét Stars n’Stripes har kommet til sitt refreng. Snakk om mytelse! Noe hvisker meg i øret at dette kanskje vil bli stående som nittitallets beste enkeltlåt. Den beskriver overvåkingssamfunnet vi lever i på en aldeles ypperlig måte: «Got you on the Handycam / Fits in my hand» .

Tilstedeværelsen er nesten like tydelig i Dixie Drug Store. Det moralske amerikanske samfunnet får også på pukkelen så det svir gjennom America Snoring. Grace trekker igjen tankene tilbake til Waterboys, men denne gang på kollisjonskurs med R.E.M. (igjen). Underveis snitter borti karosseriet til et overdimensjonert U2. Albumets siste innslag er også det eneste som direkte står til gruppens navn. Det er nemlig lett å assosiere You Just Have To Be Crazy med en countryaktig desperasjon. Gjerne slik den ofte forekommer på den amerikanske landsbygden – og da kanskje særlig på film.

Femten måneder etter at Fuzzy så dagens lys, i september 1994, dukker oppfølgeren Mighty Joe Moon opp. Dette er et verk som så absolutt står som en verdig arvtager til stafettpinnen.

Denne platen åpner med rocklåten Lone Star Song. Atter en gang trekkes tråpdene tilbake til Waterboys, denne gang til This Is The Sea, 1985. Ved å høre på dette, får man nesten lyst til å sperre Lenny Kravitz inne for sin påstand om at «Rock’n’Roll Is Dead». For det kan den definitivt ikke være!

Udødelig er også singelsporet Mockingbirds, som for et års tid siden nærmest ble en mini-hit. Om den kanskje ikke helt ble det, så ble den til gjengjeld inkludert på en av gigantselgerne i plateselskapet EVAs storsatsing i Absolute Music-serien, og nådde den veien ut til relativt mange nordmenn.

It’s The Life heter neste spor. Dette er en akustisk ballade innpakket i et syttitallspreg som kler låten godt. Rock’n’roll-preget er ytterligere til stede i Sing Along. Rå og brutal bruk av fuzz preger denne kraftig.

Tittelsporet Mighty Joe Moon viser en noe roligere variant av bandet, og er tydelig et av sporene som kjennetegner dem best. Her ligner de kun på seg selv. Demon Called Deception er videre en klassisk poprock som overgår det meste på markedet. Vakkert er en god beskrivelse av Lady Godiva And Me. Her trekker bandet for første gang frem steelgitar på plate, noe som på en beskjeden måte preger låten.

Drag er igjen en fuzzpreget låt som på et vis virker anonym på GLBs repetoarliste, men som nok like fullt kunne ha vært høydepunktet på en hvilken som helst annen utgivelse av enhver annen artist.

Last Days Of Tecumsen er korteste bidrag på platen, og er så kort at hele moroa er over før du vet ordet av det. Happiness og Honey Don’t Think kommer så rolig smygende inn etter hverandre, og sklir begge inn blant gruppas aller sterkeste låter. Man får nesten lyst til å gråte i disse nydelige innpakningene.

Side By Side er også en grei liten popsak som overtar konsentrasjonen før vi i siste spor, den akustiske Neil Young-influerte Rock Of Ages. Atter et flott bidrag som kan nomineres til en av tiårets sterkeste låter så langt. Dette er også foreløpig også det siste vi har hørt fra dette vidunderlige bandet.

Grant Lee Buffalo ser ut til å bli et av de viktigste navn av rocken i inneværende tiår. Grant lee Buffalo plasserer seg med disse to utgivelsene galant inn i rekken av av rockens nyskapere. Ikke fjernt fra Elvis Presleys posisjon på femtitallet, The Beatles på seksti-, Stones og Bowie på sytti- og ikke minst R.E.M.s bragder gjennom åtti- og nittitallet.

Du bør altså vise dette bandet den respekt de fortjener ved å investere i minst ett av disse to albumene. Men helst bør du skaffe dem begge, da det er umulig å foretrekke den ene framfor den andre!

Dette er en fellesanmeldelse av Fuzzy og Mighty Joe Moon.