Kiss Me Kiss Me Kiss Me – Dypdykk ned i en forunderlig verden
På åttitallet fikk The Cure unge mennesker til å farge håret sort. Unge mennesker lot være å bruke kam på ukevis. De kombinere dette med hvite småharry snowjogs, knallrød lebestift rundt leppene og altfor store bukser med glidelåser overalt!
Samtidig framsto gruppen som en fargerik, dog sortkledd, klatt i jappetiden. Robert Smith kan ikke synge. Men det gjør ingen verdens ting, for han sjarmerer sitt publikum med sin klagerøst på en måte som fascinerer uforskammet mye.
Bandet startet sin karriere som et av mange new wave-band på slutten av syttitallet og har gradvis utviklet sin etter hvert så særegne stil. De vinner fremdeles nye tilhørere grunnet dette. I dag låter The Cure anno 1987 som et avant garderisk kunstnerband. Heldigvis har de fremdeles noe å tilby sine lyttere.
Monumentale Kiss Me Kiss Me Kiss Me er bandets mest gjennomførte utgivelse. Ikke ufortjent ble den også en av deres største kommersielle suksesser til da. Noen år senere toppet de dette gjennom albumet Disintegration, som tilførte bandet ytterligere økning i fanbasen. Men ikke minst skyldes suksessen med denne 1987-utgivelsen førstesingelen Why Can’t I Be You?.
Dette kan ha vært verdens aller første grungeband, som Seattle-rockerne siden har plukket fra hverandre for å gjennoppbygge som sitt eget. Robert Smith og kompani var vel og merke aldri like agressive som Kurt Cobain og gjengen, men mange av ingrediensene hos Nirvana kan spores spesielt i denne epoken av The Cures eksistens.
Kiss Me Kiss Me Kiss Me åpner med den noe mystiske The Kiss, med sitt hypnotiserende beat og den fuzzaktige gitarlyden som pakker Smiths underlige stemme inn i en kledelig drakt. Ikke minst var dette sterk kost da det låt ulikt alt annet på åttitallet.
Catch er en mer typisk Cure-låt, som er i stand til å lokke frem et smil – selv om man egentlig er lei seg. Torture er videre like typisk, men viser istedet en av bandets mer seriøse sider.
På If Only Tonight We Could Sleep er det depressive synligere (som i tilfellet Faith fra 1981, en annen klassiker fra Cure-katalogen), mens Why Can’t I Be You? viser Robert Smiths morsommere side.
How Beautiful You Are er en sang som tar for seg temaet hat versus kjærlighet, ikledd Smiths typiske og komiske kostyme.
Snakepit er videre et spor som beveger seg gjennom et arabisk territorium – depressiv og deilig grå. Just Like Heaven er låten som mange senere har forsøkt å kopiere, kanskje fordi den viser den mest kommersielle siden av The Cure. Jeg derimot, finner All I Want som bandets mest typiske.
Komikken får atter fritt spillerom når singellåten Hot! Hot! Hot! tikker inn, og her fremstår de dystre britene nærmest som latin-amerikanske gringos.
Stemningen fra Seventeen Seconds (1980) og Faith (1981) gjenoppstår i den rolige og melankoliske One More Time. En annen flott låt er Like Cockatoos, som er bygget opp med et beat á la The Kiss, men ikke med en fullt så komplisert oppbygging.
Icing Sugar åpner på samme måte som klassikeren The Hanging Garden – mye trommer i raskt tempo – og bygger seg opp som et lite mesterstykke. The Perfect Kiss er en låt som kan virke mer typisk for den seneste utgaven av bandet – noe lystigere og harmonisk i sin søken etter den store kjærligheten.
Faith-lyden er atter en gang synlig i A Thousand Hours, mens Shiver And Shake like gjerne kunne ha vært en Nirvana-låt.
Den legendariske Cure-sounden som gjorde dette bandet til det de siden har blitt, finnes definitivt på albumets siste spor Fight, som ikke er ulik mye av materialet som var å spore på Seventeen Seconds. Men på tross av likheten, her befinner vi oss klart nærmere nittitallettall i form og uttrykk!
Totalinntrykket blir at dette er en plate som viser The Cures mange ansikter, med de beste musikalske uttrykkene fra hver epoke i bandets eksistens. Det blir en oppsummering fra hva bandet var, til å så gå over i en fase som skulle vise oss hva som ville komme. Altså en utmerket plate som gir det beste fra et flott band!
