Stanley Road – Wellers revansj

Dette er stadig typisk for mr. Weller; han lager fremdeles musikk for britene – og oppnår stor suksess i hjemlandet, men oppnår ikke noe særlig status utenfor landegrensene. For innholdet på Stanley Road er fremdeles meget britisk, og ved siden av f. eks. ex-Smiths’ Morrissey står Weller idag som en av de store typiske britiske musikerne, særegen og sta som bare briter kan! Med røtter i Soul-musikken har Paul Weller etter The Jam forsøkt seg som soul-guru á la Marvin Gaye e. l. i The Style Council – noe som jeg ikke synes var altfor kledelig for Weller’s stemme og låtmateriale.

På Stanley Road ser det derimot ut til at han har funnet tilbake til sitt opprinnelige ego. For første gang på evigheter appelerer hans musikk til meg igjen. Jeg var selv en nærmest fanatisk Jam-fan på slutten av sytti-tallet, og foretrakk selvsagt The Jam framfor The Clash på den tiden, og noe av atmosfæren fra gamle dager er faktisk å spore på dette produktet. Mods-kulturen preger igjen Wellers platecover – og det gjør saktens musikken også!

Låtene er dessverre av noe variabel karakter – noen er meget bra og fullt på høyde med hva han laget i Jam’s glansdager, mens andre ikke scorer fullt like bra og blir liksom altfor nøytrale for å være skrevet av en erfaren og dyktig låtskriver som Paul Weller egentlig er. Heldigvis gjør han ikke lenger noe forsøk på å overta soul-kronen. Paul Weller har også fått god hjelp av storfolk som tidligere fan; Noel Gallagher fra Oasis, Carleen Anderson, Steve Winwood og tidligere kollega fra Style Council; Mick Talbot på Stanley Road.

Innpakningen fungerer totalt sett tilfredstillende, og produktet hever seg godt over snittet av hva som er å finne på markedet. Allikevel synes jeg at den «britiske holdningen» gjennomsyrer platen for mye. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg sitter med et inntrykk av at dette (som forøvrig også er tilfelle med Morrissey’s solo-produkter) passer bedre for infødte briter enn for andre.

Personlig har ihvertfall jeg utviklet min musikalske horisont siden 1982 og vet at det eksisterer en musikalsk verden også utenfor Storbritannias grenser. Jeg er ikke så sikker på at Paul Weller vet det at det gjør det. Som sagt, et hyggelig gjenhør med en gammel helt – men har du alle de gamle Jam-platene, så trenger du strengt tatt ikke denne (hvis ikke du er brite, da!). Har du derimot ingen Jam- eller tidligere Weller-plater i samlingen din er investeringen allikevel ikke så dum. For det er tross alt et hyggelig album!