The Gold Experience – Mannen uten navn er i ferd med å gjennoppbygge sin tillit

Nåvel, i denne artikkelen bruker jeg hans gamle gode navn, selv om erotiske spanske damestemmer til stadighet påminner oss om at «Prince er død!» mellom sporene, så får han heller finne seg i det.
Prince er ihvertfall tilbake i det området han gjør sine ting aller best: funken! Fra første strofe på The Gold Experience oser det rå, elektrisk funk ut av høyttalerne.

Og det svinger – ja faktisk mer enn det har gjort siden fyrens glansperiode for snart ti år siden. Det har neppe noengang vært noe særlig tvil om at mannen er et musikalsk geni. Det er bare det at hans seneste plater har manglet identitet, slik som vi årlig ble servert på 1980-tallet.

Nå ser det derimot ut til at han er tilbake på gode gamle tomter. The Gold Experience må minst være hans beste produkt siden… jeg tør nesten påstå… siden Sign ‘O’ The Times fra 1987 ? Dette overrasker meg, samtidig som det ikke gjør det, liksom. Jeg vet at han kan hvis han vil, men hadde neste gitt opp håpet etter hans mer kommersielle stil på de to-tre forrige albumene.

Albumet åpner på sexy vis med P Control (hvor P’en står for Pussy – hvordan det enn kan tolkes!), som like gjerne kunne ha vært et spor fra Sign ‘O’ The Times eller Lovesexy. Endorphinmachine er en rock’n’funk sak som bekrefter at Prince langtfra er død! Shhh er en låt hvor Prince igjen får bevist sin posisjon som en av tidenes dyktigste all-round instrumentalister. Det er snakk om en halv-ballade, dvs. en rolig låt med flere elektriske utladninger – kult og sexy! På We March serverer han et rytmisk musikkstykke som kan få en hvilken som helst Jackson til å få hakeslepp!

Det svinger så fordømt bra når Prince får det til. The Most Beautiful Girl In The World har blitt karakterisert som en av hans beste ballader etter at den ble lansert på singel allerede i 1993. Personlig synes jeg at Prince gjør sine saker så vanvittig mye bedre på alt annet enn ballader, men-men! Fin og sukkersøt er den – og ble hans største single-suksess noensinne (ihvertfall i USA), men jeg kan absolutt styre min begeistring akkurat her! Da er Dolphin (også singel) mer interressant, selv om også denne står svakere enn de fleste andre sporene på albumet. På Now rap’es det på et vis som får meg til å tenke på svenske Whale i deres Hobo Humpin’ Slobo Babe ! Bra låt, moderne og funky!

På 319 er vi atter engang tilbake til glansperioden på 80-tallet, mens Shy er en ny utgave av mannens mange framtoninger – litt Seal-aktig kanskje. Billy Jack Bitch har en 70-talls-sound som gjør denne til en singalong-sang som alle på dansegulvet på byens mest fasjonable diskotek danser helt likt til. Tøfft!

Singelen I Hate You (PS! : alle I ‘er er erstattet med et øye-symbol – skjønner?) er igjen en ballade á la The Most Beautiful Girl… og ikke platens mest interressante stund selv om det overbevises med usedvanlig dyktig gitarspill. Gold er Prince’s nyeste singel, og den eneste låten på platen som kan karakteriseres som ren pop. Fin liten sak.

Helhetsinntrykket jeg sitter igjen med, er at Prince er tilbake i god gammel form, og det er lenge siden han sist har servert en så overbevisende plate. De kjappe funk-låtene er Prince’s varemerke, og på disse fascinerer, overbeviser og imponerer han like mye nå som han gjorde i gode gamle dager.

Platens svakeste del er de ultrakommersielle balladene som jeg er redd trekker karakteren ned littegrann. Ellers er det bare litt om å gjøre før han tangerer sine egne klassikere fra 80-tallet!