Gone To Earth – Balsam for sjelen

Forløperen og solodebuten Brilliant Trees viste at David Sylvian forsøkte å oppnå mye på egenhånd. Han eksperimenterte i et jazzlandskap som kledde både musikken og stemmen godt. For denne mannen er mer enn en ordinær musiker; han er også en virkelig kunstner.

Minuset med kunstnere av dette formatet er at det går ofte svært lang tid mellom hver gang nye produkter ser dagens lys. At broder og tidligere bandkollega Steve Jansen, samt Richard Barbieri (også fra Japan) og Robert Fripp, alle har bidratt på dette albumet bekrefter at Sylvian på dette stadiet fremdeles hadde bakkekontakt (noe han visstnok ikke har lenger da han har brutt totalt med både familie og tidligere musikerkollegaer og venner, red.anm.).

Den tidligere Japan-vokalisten skal ha hevet seg over vanlige dødelige, med en arrogant holdning og livsstil som riktignom en rekke andre kunstnere før ham har en tendens til å tilpasse seg. Ryktene sier på samme tid at mannen er villig til å ofre alt for sin kunst, noe vi lyttere egentlig burde være glade for. For flere av produktene David Sylvian har arbeidet med viser at vi har med en av dette århundrets virkelige store artister å gjøre. Han mestrer sitt felt på en ypperlig måte, ikke ulikt den detaljrikdommen han i sine dager som «hjernen» i bandet Japan la i sitt arbeide.

Sylvians musikk har en tendens til å gradvis forhekse lytteren på en måte som få klarer. Resultatet er mystisk og forførende, ja det kan nærmest oppleves som religiøst. Og på Gone To Earth er det nesten som om David Sylvian blir en slags gud, hvor lytterne blir hans disipler.

På denne utgivelsen møter vi også en artist som er opptatt av østlige kulturer, stadig som han våger å eksperimentere lydbildet med elementer fra jazz. Et par av sporene her har også vært utgitt som singler; Taking The Veil og Silver Moon. Riktignok uten at de gjorde så altfor mye av seg på hitlistene i 1986. Det er først og fremst fordi at dette materialet fungerer aller best i sin helhet – altså i albumformat.

Han skriver videre musikk som står meget godt på egne ben, men David Sylvians aller beste våpen er nok den forunderlig vidunderlige stemmen. Det er få artister i popverden som er begavet med et innebygd instrument som denne stemmeprakten tross alt er. Han vet også å bruke den, og scorer selvsagt høyt på nettopp dét.

Ekstra hyggelig er det da å se at den instrumentale delen av dette albumet utrolig nok er enda stødigere enn den delen med vokal. Det instrumentale er alene nærmest verdig en fredspris . Igjen viser David Sylvian hvilket unikt talent som bor i ham.

Oppsummert bør Gone To Earth være en obligatorisk dokumentasjon i enhver platehylle. Her fremheves for alvor hvilken stor sanger, stor komponist, stor musiker og ikke minst stor kunstner som bor i denne mannens legeme.

Skaff denne dersom behovet for balsam for sjelen i den mørke årstiden som vi er på god vei inn i ønskes. Denne anmelder kan nesten garantere at du ender opp som et bedre og mer harmonisk menneske.