Made In Heaven – Og Han stod opp igjen – på det femte år…

Med all respekt for Freddie Mercury og Queen; jeg føler at denne platen består av låter som ingen i utgangspunktet ville ha ønsket å gitt ut som et offisiellt album. Hele platen er på en måte et slags nødløsnings-prosjekt bestående av overskuddslåter fra forrige plate – samlet for å tilfredsstille tidligere fans.

På sporet Mother Love passerer Mercurys artistliv i revy, og det er meningen at du skal bli sentimental. Det samme inntrykket skal omslagsfotoene gi. På forsiden ser vi konturen av en mann som garantert skal forestille Mercury, mens på baksiden står de tre gjenlevende gruppemedlemmene og skuer utover en (norsk?) fjord i solnedgang! Patetisk? Neeeida! Dette skal være en hyllest-plate til den avdøde, og nåde deg om du ikke feller en tåre eller to!

Avslutnigslåten er en 22 og et halvt minutts instrumental repriseutgave av åpningssporet It’s A Beautiful Day, og er den mest utradisjonelle på albumet. Igjen tid for ettertanke (om vår gode Freddie – selvsagt!). Kom igjen gutter: La oss leke litt Jean-Michel Jarre!

Hadde dette materialet blitt sendt ut anonymt som demotape til et hvilken som helst plateselskap – ville bandet neppe fått kontrakt i dag. Den gjennomsnittelige kvaliteten på Made In Heaven er på Europe-nivå (noen som husker det svenske puddelbandet?), og det fenger ikke andre steder enn på Rutebilstasjonen i Arendal i 1995(!).

Queen har gjort sitt, og det er på tide at vi lar fortiden ligge, og ikke forsøke å gjenskape noe som offisielt er nedlagt. Særlig ikke når hovedmannen ikke kan styre spakene selv. Jeg foretrekker å huske Queen som de var, selv om de egentlig aldri har appelert noe særlig til meg (bortsett fra på Another One Bites The Dust da, som fremdeles kan sies å være råtøff!).

Noen av sporene på platen er forsåvidt OK, men det er direkte løgn å påstå at de er nyskapende. Det meste her er liksom hørt før. Singelen Heaven For Everyone, Mother Love, You Don’t Fool Me og tidligere utgitte Too Much Love Will Kill You (solo-hit for Brian May i 1992) duger nok alle fint som P4-pop, og vil alle sikkert bli radiohiter i tiden som kommer. Men trenger vi dette?

Jeg føler ikke behovet, så det får eventuelt bli opp til deg å vurdere om du gjør det. Er du tidligere fan, så tviler jeg ikke på at du også liker denne, men forvent bare ikke å bli servert noe særlig nytt.