Mellon Collie And The Infinite Sadness – En av årets beste plater

Dette har jeg ventet på! Etter flere «søknader», ser det nå ut til at The Smashing Pumpkins endelig skal få respons på sin søknad om nominasjon til tittelen Årets Beste Album. Årets bidrag er mer gjennomført enn tidligere, på tross av at det samtidig låter en smule mer tilgjengelig enn før.

Det skal liksom ikke være tillatt det, men i Smashing Pumpkins tilfelle er det så absolutt på sin plass! Tidligere perler, som f. eks. fjorårets singel Disarm, viste at bandet behersket dette terrenget så godt som noen. Men ikke misforstå meg: den noe råere utgaven av gruppen er ikke utelatt på Mellon Collie And The Infinite Sadness – den er bare ikke fullt så dominerende!

Platen sitter liksom bedre, allerede etter et par gjennomhøringer. Mellon Collie… er en dobbel-CD bestående av tildels røffe låter, men her er som sagt også rom for de av det litt mer behagelige slaget. Smashing Pumpkins har utviklet seg i riktig retning, og behersker sitt låtmateriale grundigere og tettere enn før. De har vel og merke vedlikeholdt sin litt fandenivoldske instilling – som på f. eks. den krystallklare tittelen Fuck You (An Ode To No One).

Første singel fra albumet; Bullet With Butterfly Wings, har kvaliteter som også viser at vi har med meget dyktige tekstforfattere å gjøre. Det overdådige formatet, som en dobbel-CD tross alt er, gjør produktet til en mektig totalopplevelse. Heldigvis er dette et av de heller få tilfellene (totalt sett) hvor formatet ikke undergraver det musikalske inntrykket! Jeg får faktisk tilbake litt av følelsen jeg hadde på 1970-tallet når et av favoritt-bandene kom med ny plate.

Mellon Collie… er en plate som du kan plukke fram igjen om tyve år, og mimre 90-tallet, hvis du skjønner hvor jeg vil. CD’en får meg nesten til å ønske at jeg var 16 år igjen, slik at jeg kan sette meg på gutterommet å «digge» den ustanselig uten påvirkning utenfra, og uten å måtte ta hensyn til familie og slikt.

Albumet inneholder altså nostalgiske kvaliteter som ikke har eksistert i rock-verden på over tyve år! Det blir allikevel ikke så pompøst som hos f. eks. Guns’n’Roses, men heller ikke dystert som hos Nirvana eller tungt som hos Soundgarden. Smashing Pumpkins lever så absolutt sitt eget liv, og innehar en identitet som de foreløpig er alene om. En plate som anbefales på det sterkeste dersom du har sansen for tøff musikk