Murder Ballads – Gripende mørk og drepende dyster

Skjulte fans kan endelig innrømme at de liker Kylie, P.J. får kanskje sitt definitive gjennombrudd, og Cave får selv en status som A-kjendis.

Når dette er sagt, må jeg likevel få si at Nick Caves musikk verken har vært, er, eller vil bli ett oppkok av kommersiell listepop. De som liker Where The Wild Roses Grow kun fordi at det er en «fin» sang, vil ikke nødvendigvis falle for det resterende innholdet på Murer Ballads. Men Gud vet at denne vil selge albumet (noe som allerede gjenspeiles på VG-listen hvor albumet debuterer på en 3. plass etter 1 – én – dags salg).

Vidunderlig – spør du meg – at en såpass utradisjonell artist som Nick Cave omsider skal få sitt velfortjente gjennombrudd. Men akk, det er likevel noe underlig.

Nick Cave følger i Cohens spor her i landet, som i sin tid nådde superstjernestatus i 1988 med klassikeren I’m Your Man som også solgte i bøtter og spann. Ellers sverger folket til ting som Smokie og panfløytesvisker. Norge er jaggu meg et rart land blandt platekjøpere.

Nå tror jeg ikke at Cave med hensikt har ønsket å oppnå denne statusen. Det er ingen hemmelighet at han i lang tid har ønsket å gjøre en duett med nettopp Kylie Minogue. Dette har han uttalt i intervjuer for evigheter siden, lenge før avtalen med dama var i boks. Og fint er det. Bevares. Selv jeg må innrømme at Kylies syngedamestempel kler Caves ballade usedvanlig godt. Men det er paradoksalt nok nesten like utenkelig som om Hanne Krogh plutselig skulle dukke opp på en duett med f- la oss si – Motorpsycho, eller eventuelt Seigmen her på berget.

Albumet åpner med den optimistiske tittelen Song Of Joy, mens dens innhold er like dyster som platas tittel. Det er vanskelig å ikke trekke linjer til Cohen, mens dette allikevel er veldig Cave-sk. For depressiviteten blir direkte vakker i mørkemannens dystre verden.

Mindre dystert er det ikke i Stagger Lee. Men denne er pakket inn i et rytmisk sett som gjør den en smule mer oppbragt. Teksten, derimot, er en beretning om en hard mann kalt Stagger Lee som levde i de harde trettiårene. Ikke vet jeg om det har noe familiær sammenheng, men neste spor Henry Lee er albumets duett med P.J. Harvey og blir også neste single (selvsagt!). Dette er også det mest tradisjonelle sporet på platen ved siden av Minogue-duetten.

Lovely Creature er videre et spor som automatisk får meg til å tenke på «the man in black»: Johnny Cash.Hvorfor? Ikke lett å si, men noe befester at dette like gjerne kunne ha vært en Cash-sak, særlig med den galopperende rytmen i bunn.

Den flotte balladen (og fjorårets flotteste hit?) Where The Wild Roses Grow trenger vel neppe noen nærmere introduksjon, men er altså balladen og hitlåten hvor Cave tar livet av uskyldheten selv; Kylie Minogue.

The Curse Of Millhaven er videre en rølpesang av dimensjoner, og plasserer Cave på kartet som en fabelaktig pubsanger. På The Kindness Of Strangers synger australieren så surt som bare han kan, og dysterheten er til å ta og føle på. Flott sak dog.

Crow Jane fører oss inn i en mørk jazz- eller bluesbule i en avsides krok en en eller annen verdens-metropol. O’Malley’s Bar er med sine fjorten og et halvt minutt platens lengste spor, og blir samtidig et av dens sterkeste innslag. At Cave i tillegg til musikken også etter hvert har etablert seg som en dreven forfatter, skjønner hvem som helst ved å tolke hans tekstmessige kvaliteter her. Er du tidlig ute ved anskaffelse av platen, får du også med deg et flott teksthefte som hever platens affeksjonsverdi for framtiden.

Bob Dylans Death Is Not The End avslutter Murder Ballads, og får her en nærmest allsangaktig preg hvor alle gjestevokalistene får synge på hver sitt vers (i tillegg til Kylie og Harvey dukker blant annet også fyllefanten Shane MacGowan opp). Og i refrenget synger alle sammen flerstemt og fint.

Til slutt skal vi heller ikke glemme at Murder Ballads ikke er et soloalbum, selv om Cave selv tar det meste av æren. The Bad Seeds er så absolutt med i bakgrunnen og får det hele til å fungere, men det er klart at de drukner litt i forhold til sjefen selv.

Nick Cave er virkelig en av vår tids viktigste og beste tekstforfattere, noe han virkelig får bevist på dette albumet. Det blir nesten litt vanskelig å måle hans gode tekster opp mot musikken og se det i en sammenheng. Murder Ballads har ellers utvilsomt en voksende effekt på lytteren.

Totalinntrykket er omtrent som forventet; Murder Ballads er en fin plate i god tradisjonell Nick Cave-stil. Forskjellen fra tidligere utgivelser er interessen rundt produktet. Den har aldri vært større enn nå, og det er absolutt velfortjent, men vil folk også i fremtiden investere i Caves kommende produkter?

Kanskje, kanskje ikke? Uansett så er ihvertfall dette albumet vel verd en investering, selv om den ikke oppnår klassikerstatus. Til det blir resultatet for ujevnt i forhold til eksempelvis to år gamle Let Love In.