Life Is Sweet – Den vanskelige tredjeplaten

Hennes første, Maria McKee (1989), var – om enn litt polert, meget bra plate som inneholdt oppegående rock i skjæringspunktet mellom soulpop og countryrock.

Oppfølgeren You Gotta Sin To Get Saved (1993), var hardere – en anelse mer rølpete – og kan i ettertid tolkes som hennes Exile On Main St. Et godt album med andre ord.

Den gamle Lone Justice-vokalisten har nå kommet med den vanskelige tredjeplaten og mestrer oppgaven godt. Hun skal etter sigende ha lært seg å spille gitar som heller ikke er vanskelig å høre. For dette har blitt et svært gitardominert album. Aggressiv fuzzgitar iblandet strykere og McKee’s særegne stemme gjør platen spennende og svært ulik hennes to foregående utgivelser.

En annen sak er at platen er «mindre tilgjengelig» enn f. eks. You Gotta Sin To Get Saved. Låtene er godt gjemt bak alle de aggressive gitarene, og klarer ikke helt å holde oppe interessen min. Platens midtparti (spor 5-8) er også platens minst interessante. De blir dessverre litt kjedelige og anmasende i alle sine gitarer.

Det åpner glimrende med fire veldig gode låter (Scarlover, This Perfect Dress, Absolutely Barking Stars og I’m Not Listening ) før det altså blir en smule kjedelig. Det hele tar seg riktignok opp igjen på platens siste spor; tittellåten Life Is Sweet – en forholdsvis rolig låt som utmerket glir over i instrumentalen Afterlife. En verdig avslutning kan man si!

Life Is Sweet kan ikke helt måle seg med hennes to første soloalbum,men hun har etterhvert en solokarriere som varierer stort i musikalske stilretninger og uttrykk. Soul, rhythm & blues, countryrock eller brutal gitarrock; Maria McKee mestrer det aller, aller meste!