The Boy With The X-Ray Eyes – T-Rex på syre…?

Det er nemlig han som ER gutten med røntgen-øynene. Han skylder sannsynligvis Levis-konsernet en stor takk for gjennombruddet, etter at de har brukt Spaceman i den siste store reklamekampanjen deres. Det var også startskuddet til det som skulle bli en av tidenes raskest selgende singel-plater noensinne (og fremdeles er det ikke mer enn etpar uker siden den ble lansert!). Apropos Spaceman ; er det en låt som faller i smak – er sannsynligheten stor for at du også vil falle for resten av albumet.

Herligheten er gjennomsyret med klisjéer og ikke alt for utradisjonelle låter. Allikevel er så og si alle låtene nesten fordømt fengende! Det er helt klart at Babylon Zoo vil vinne på det. Hele platen lukter suksess lang, lang vei. Om smaken vil vare helt fra Sinsen-krysset til Dakar gjenstår å se! Vi snakker garantert om en av årets store landeplager, hvor Spaceman (som i albumutgave består av en annen miks enn hva vi finner på singelutgaven) kun er den første i rekken av en lang rekke hit-singler. Oppskriften er basert på en tidsriktig blanding, hvor man tager en stor dose 70-tallsartister som f. eks. T-Rex, David Bowie (Ziggy-utgaven), Pink Floyd og 10CC, sper i litt Beatles (Sgt.Pepper-varianten) – blander det godt med 90-tallets helter Pearl Jam og Nirvana, og mikser til slutt det hele sammen med et STORT glass ecstasy-tabletter og utallige elektriske gitarer!

Tekstene omhandler åndelige, transseksuelle romvesener og det som verre er. Hva vi til slutt får? En slags «X-Files»-suppe oversatt til et musikalsk språk. På en nesten irriterende måte fungerer resultatet utmerket! Den største ulempen med hele konseptet er at jeg med stor sikkerhet kan si at jeg sannsynligvis vil gå møkklei hele greien før året er omme. Men jeg må allikevel (motvillig?) innse at dette svinger som faen! Jeg liker det jeg hører mer enn hva jeg egentlig er villig til å innrømme. Den største feilen jeg foreløpig finner på The Boy With The X-Ray Eyes er den overveldende bruken av elektriske gitarer. Etter en stund blir det litt for mye av det gode!
Det er ikke så altfor stor variasjon i låtutvalget, men det gjør liksom ikke så mye allikevel. Mye fordi låtene fungerer utmerket på egenhånd, og mye fordi at de gjør de fleste sanger som går igjen på hit-listene til skamme ved egen identitet og alle innehar godt over gjennomsnittet-kvalitetsnivå. Platen er ellers en fornøyelig og frisk opplevelse. Jas Mann startet egentlig Babylon Zoo som en fri teatergruppe, og var vel i utgangspunktet ikke ment å bli et band. Han er forsåvidt ellers en underlig skrue som ønsker å legge hele verden for sine føtter – helst i går! Som så mange ganger før, har vi med en usedvanlig selvsikker fyr å gjøre (Terence Trent D’Arby, Mick Hucknall, Sway, Prince, etc.)! Han vet at han er god, og han vet at verden bare ligger der og venter på at han skal erobre den. Vi kan på en måte trekke paralleller til vår egen Sway, men må samtidig bekrefte at Babylon Zoo har mye mer å fare med – og enda større sjanse til å fange interessen hos et stort internasjonalt publikum. Selvsagt har dette også litt å gjøre med nasjonalitet og plateselskapets vilje til markedsføring og satsing på produkt/artist osv.

Det skal bli spennende å se hvor mange salgsrekorder Babylon Zoo vil sette i 1996, og hvor mange Grammy’s og MTV-priser Mann kan henge på veggen sin til jul! Skal dette bli framtidens hit-musikk så er ihvertfall jeg mer tilfreds enn når amerikanske syngedamer som Mariah Carey og Whitney Houston stadig skal prege listene! For ikke å snakke om Ace Of Base og andre talentløse svensker som ufortjent selger millioner på millioner av plater verden over!