I Feel Alright – Steve Earle Feels Alright

Earle, nettopp ferdig med å sone en kortere fengselsstraff og endelig kvitt sitt store narkoproblem, leverer her en frisk (men rå) plate med en samling låter på høyde med klassikeren Guitar Town (1986). Platen er co- produsert av Rickard Bennett, Ray Kennedy (ikke den gamle Liverpool-stjernen) og Richard Dodd som har gitt den en upolert og rockete lyd, og blir dermed svært så ulik Guitar Town. Han har med seg sitt faste backingband, The Dukes, som er med på å gjøre platen til den klassikeren den etterhvert kommer til å bli.

Han er en dyktig låtskriver som i stor grad unngår å bruke klisjeer og bli direkte sentimental. Tekstene er hovedsaklig positive og det ser ut som om Steve Earle har tatt et siste oppgjør med sin fortid. Dystre tanker dukker likevel opp på CCKMP (Cocaine Cannot Kill My Pain) :
«Heroin is the Only Thing, the Only gift that darkness brings. Guess you best leave me alone. At least until these blues have gone». Men Steve Earle er en «survivor». Han har overlevd og ser ut til å nyte tilværelsen.

Platen inneholder ikke et eneste dårlig spor. Det er country, blues, pop, rock og en rå tone slik han hadde på Copperhead Road (1988). Selv om tonen er aggressiv er det likevel country det hovedsaklig er snakk om. Råest er han på The Unrepentant og platens beste spor; tittelkuttet. Bluesen for sitt på CCKMP og South Nashville Blues og popen for sitt på den svært Beatlesaktige More Than I Can Do og duetten med Lucinda Williams You`re Still Standin’ There. Mer tradisjonell country får du på Hurtin’ Me, Hurtin’ You og Valentine’s Day.

I Feel Alright er en plate som fullt er på høyde med debuten og klassikeren Guitar Town, og som sterkt beviser at han er kapabel til å redde countrymusikken. I Feel Alright anbefales på det sterkeste.