A Pagan Place – Den STORE musikken

The Waterboys var kongene på haugen, og Mike Scott bar den gjeveste kronen av dem; kongekronen, mens Karl Wallinger var «kronprins».

På en tid hvor Boy George og Wham! regjerte på hitlistene, var skotske Waterboys godt plantet i den (på den tiden) alternative sjangeren rock(!), og delte publikum med fremdeles forholdsvis ukjente (og amerikanske) band som R.E.M. og The Dream Syndicate.

The Waterboys skilte seg klart fra de andre ved sin skotske bakgrunn, og scoret samtidig høyt på at de turde satse på å gjøre ting «litt» annerledes. Etter den fine debuten fra 1983 (The Waterboys), slo de virkelig til med oppfølgeren A Pagan Place året etter, for å nærmest overgå seg selv (i manges øyne) i 1985 med This Is The Sea. The Waterboys var synonymt med The Big Music, og der og da var det ingen over – ingen ved siden!

Karl Wallinger forlot bandet i 1986 til fordel for World Party, og Scott kjørte videre fullt ut sitt eget løp som ikke alltid resulterte i like spennende resultater. Hans mange egotripper førte til et virvar av stilarter og usammenhengende musikalske prosjekter. I dag ruver de to utvalgte albumene som klassikerne, og Scott er på full fart tilbake mot toppen (hvis han bare klarer å «finne seg selv» igjen!).

A Pagan Place er en klassiker av mange grunner. Først og fremst består albumet av bare gode låter, mens både det lyriske og det musikalske står usedvanlig stødig på hvert sitt ben.

Allerede i åpningskuttet, Church Not Made With Hands, viser Scott og kompani at de er i storform! Det tar av fra første lille strofe, og bandet høres virkelig ut som mestre av sin tid! All The Things She Gave Me står som et tegn av dens tid, med et typisk og vidunderlig arrangement. The Thril Is Gone er en tydelig irskinspirert ballade, slik som vi senere har blitt vant til gjennom senere plater.

Går vi videre til Rags og Somebody Might Wave Back er vi tilbake til det levende bandet Waterboys, og et sprudlende arrangement hvor også blåsere har fått innpass. Bidraget The Big Music forblir synonymt med hva bandet var – og er samtidig en flott låt. Red Army*Blues er en av rockhistoriens mest spesielle ballader, med den karakteristiske historien om den unge Røde Armé-soldatens historie fra første verdenskrig, som lyrisk supplement. Tittelsporet har også sin sjarm, men blir arrangementsmessig muligens litt kjedelig i forhold til resten av platen.

På oppfølgeren This Is The Sea slår vanngutta til for fullt igjen. Selv om A Pagan Place er en fullverdig klassiker, overgår dette mesterverket alt som de hadde bak seg fra før av.

This Is The Sea var også velfortjent gjennombruddsplaten, med den legendariske The Whole Of The Moon som mest kjente låt.

Vi åpner med Anthony Twistlewaite’s saksofonintro på Don’t Bang The Drum, hvor låten bygger seg opp til et aldri så lite klimaks i rockhistorien. The Whole Of The Moon inneholder alt en perfekt poplåt bør; utmerket arrangement og vokal, samt en god tekst og melodi. Den har også fortjent klart å bli en hit på de offisielle hitlistene opptil flere ganger i årenes løp.

Videre består Sprit av et enkelt pianoakkompement og Scotts såre vokal. Denne står som et passende mellomspill før The Pan Within overtar som atter en perfekt popperle. Medicine Bow viser oss et litt mer aggressivt Waterboys, men uten å miste den gode poplinjen som hittil har preget albumet.

På Old England er vi tilbake til det litt roligere, og alt fungerer hundre prosent enda en gang. I Be My Enemy finner vi en aggressiv Mike Scott som tar et oppgjør med samfunnets mer ekstremistiske grupper. Trumpets er atter en flott poplåt med piano- og saksofon langt fremme i arrangementet.

Sistesporet og tittellåten This Is The Sea, er en verdig avslutning på en av de mest kreative perioder på 1980-tallets rockscene. Verken The Waterboys selv eller andre skulle klare å overgå dette mesterverket i løpet av det forrige tiåret, mens vi senere har fått mange flotte «arvtagere», med Grant Lee Buffalo i spissen – tydelig inspirert av gamle The Waterboys.

Mike Scott leverte i fjor sitt beste produkt siden This Is The Sea, og Karl Wallingers World Party har til tider glimtet til med mange gode komposisjoner og produkter (senest med albumet Bang! i 1993). Vi aner en lys framtid for ex-vanngutta, og får i mellomtiden gjennoppleve (om og om igjen) de store, store øyeblikkene på A Pagan Place og This Is The Sea.

PS! Dette er en fellesanmeldelse av A Pagan Place og This Is The Sea