Peace At Last – Omsider enda en fantastisk plate

Og man ikke unngå spørsmålet; har det vært verdt all ventetiden? Til det kan jeg bare skrike ut et ruvende JA! Jeg hadde et lite håp, som jeg ikke helt vågde å tro på før jeg nå innser at The Blue Nile overgår seg selv og innfrir – igjen!

Allerede i åpningssporet Happiness, kjenner du dem igjen. Dette er utvilsomt kjent stoff for den erfarne Blue Nile-lytter! Allikevel låter det passe forskjellig fra det du har hørt før. Peace At Last er deres første på stort selskap (Warner Brothers), da de valgte seg bort fra lille Linn som stod bak utgivelsene av begge de foregående platene.

Det er merkbart at de har skiftet beite, men uten at de låter så altfor forskjellig fra tidligere. En mer framhevende bruk av akustisk gitar samt bruk av gospel-kor på åpningssporet, sier oss ganske kjapt at det er en ny versjon av The Blue Nile vi her møter. Smakfull bruk av trommemaskiner og synth er fremdeles en vesentlig del av musikken, og det overrasker meg stadig hvordan Paul Buchanan & co. klarer å tilføre lytteren så mye varme ved bruk av så «kalde» instrumenter! Det må være lov å trekke linjer til soul-musikken, når man hører dette. Lyden er – igjen – aldeles utmerket (jada, akkurat som før), og dette får frem det beste av de aller beste hi-fi anleggene på markedet, vil jeg tro.

Om ikke dette albumet er så totalt forskjellig fra tidligere utgivelser, innehar denne platen en bemerkelsesverdig og helt egen identitet. Peace At Last bygger videre på fundamentet som ble lagt i A Walk… og Hats, og vi sitter igjen med et flott musikalsk bidrag som tar innersvingen på det meste som blir utgitt på markedet. Jeg mener; har du kun tenkt å kjøpe deg én CD i år, så la det gjerne bli denne!

The Blue Nile er ikke bortskjemt med store publikumsmasser som automatisk fyller stadioner og slikt, men har definitivt et godt tak på sin lille, trofaste (og sakte voksende) tilhørerskare som garantert ikke vil bli skuffet av dette produktet heller! Fordelen med forholdsvis ukjente band, er å tilsynelatende være alene om dette fantastiske musikalske vidunderet! Det ligger samtidig litt prestisje i nettopp dette. Jeg mener; det er på en måte som å eie en Rolls Royce – du vet at den bare er DIN, men vil samtidig vise verden at du er i besittelse av et klenodium! Slik er det med band som The Blue Nile.

Når de nå nok en gang har bevist at de holder på posisjonen som et av verdens fineste pop-band, vil jeg nok klare å vente ennå en 7-8 år på deres fjerde album! Peace At Last vil garantert gjøre nytten i min CD-spiller om enn så lenge.