Fairweather Johnson – Big in America… neppe i Europa!

Til tider (som på den glitrende Hold My Hand fra forrige album Cracker Rear View) glimter de til og høres ut som et slags Pearl Jam-ligth, mens de ellers har en tendens til å bli en smule anonyme i forhold til hva man kunne ha forventet seg fra et band som snart har solgt bortimot 20 millioner plater.

Slik er det også med deres andre album, Fairweather Johnson, som nå er ute. Jeg kan forsåvidt forstå at amerikanerne går mann av huse for dette ufarlige bandet da amerikanerne jevnt over er et konservativt folkeslag (God bless America), men ser samtidig at de må jobbe mye mer med låtene sine for å fange interessen på andre siden av Atlanteren.

Platen er jevn og OK nok, men jeg savner det lille ekstra som gjør at de skiller seg ut fra mengden. Hele tiden beveger vi oss i et grenseland mellom rock og pop, hvor ingen av låtene egentlig skiller seg noe særlig fra hverandre. Det jeg savner aller mest er kreativitet, noe som er påkrevd for at de skal nå lengre!