Sinking – Hyggelig møte med undersjøisk elektronikk!

Inspirasjonskildene er mange, og referansene strekker seg til kjente navn innen synthesizersjangeren; jeg bare nevner The Prodigy, Depeche Mode, Vangelis og tidlig Jean-Michel Jarre. Ingen av dem blir allikevel så fremtredende at vi snakker om musikalske tyverier!

Styrken i Sinking ligger først og fremst i de suggererende og jevnt over coole låtene. Ingen av dem er direkte techno, men de kan til tider høres ut som Prodigy på halv hastighet. Som tittelen også kan gi inntrykk av, befinner The Aloof seg i et tydelig undersjøisk landskap. Hvordan de har klart å få frem denne stemningen, skal være usagt, men følelsen er så absolutt tilstede nesten gjennom hele albumet.

Platen åpner med et gjennomtrengende rytmisk beat på Bittersweet, hvor vokalen gjør det hele menneskelig. Stuck On The Shell fører oss videre ut på dypet, med en enda mere overbevisende melodilinje. Dette er stoff som krever endel lytting, men når du først har vendt deg til det, innser du at vi har med proffer å gjøre. The Aloof er suverene i sin seige form for techno her. På Abuse beveger vi oss opp på land og inn i en jungel av tunge synther og en drivende og suggererende rytme.

Singelen Wish You Were Here er muligens kjent for noen, og er ellers en flott sak som også sitter godt etter etpar gjennomlyttinger. Introen på tittelkuttet, Sinking, er nært beslektet med ting som vi kjenner fra norske Seigmen, og før vokalisten kommer inn kan du nok lure på om det finnes en sammenheng, før vi sporer av og havner i Prodigy-land. Vi beveger oss så inn i en rekke instrumentaler, først med One Night Stand og Space Dust hvor det ikke er til å komme utenom henholdsvis Depeche Mode og Kraftwerk, mens den drivende Hot Knives At Lunchtime skiller seg ut i sin spaghettiwestern-aktige cowboy-techno stil, og står samtidig som en av platens aller beste spor.

Neste spor, den Jarre-aktige Losing It, er stemningsfull og vakker, før den igjen finner tilbake til vokalist Ricky Barrow for siste gang på denne platen. Seigmen-følelsen er atter engang tydelig på Sunk, mens avsluttningssporet The Last Stand er en stemningsfull sak som beveger seg over et vidt spekter av elektroniske stilarter.

The Aloof har levert en alternativ og kreativ plate, med en stil som neppe vil gi dem så mange listetoppere, men blir desto mer interessant enn de fleste som har klippekort på de ordinære listene. Sinking er forhåpentligvis bare første steg på veien for The Aloof som vi håper å høre mere fra.