Førstesingelen Richard III, samt Tonight, G-Song og You Can See Me som er alle glimrende eksempler på hvordan kvalitetspop fra England skal høres ut i 1997. Vel aner jeg en stor porsjon 70-talls-nostalgi (hvem har ikke det for tiden?), men uten at det låter direkte Rank Xerox.
Supergrass har nemlig klart å pakke sin egen identitet inn i sin musikk, og veksler mellom å fascinere og å sjarmerere ustanselig gjennom denne platen. Samtlige tolv spor er av en kvalitet som gjør dem lette å huske, noe som ikke er hverdagskost blant dagens britiske band. Supergrass serverer også en litt røffere form for popmusikk enn hva kollegene i band som Suede og Pulp gjør, og det er kanskje på tide at noen lanserer begrepet brit-rock!
Det er slett ikke verst basere seg på forlengst oppbrukte formler, og attpåtil klare å levere et helstøpt produkt. Om Supergrass kun er ute etter pengene dine, så ikke vær redd; du får valuta i massevis…!
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…