Earthling – På vei tilbake?
Borte er 80-talls voksenpopen (heldigvis) som gav ham et rekordstort publikum, og tilbake står en upolert, men aktiv Bowie som til tider låter svært uforsigbar og samtidig inspirerende (til en viss grad). David Bowie er ikke lengre den trendsetteren som han var på 70-tallet, men vet allikevel å tilpasse seg dagens standard. På Earthling er han innpakket i et moderne tekno-lydbilde, som kler ham godt. På spor som Battle For Britain (The Letter) tør jeg faktisk gå så langt å påstå at han ikke har vært bedre siden Scary Monsters (1980). Her er den typiske gode gamle Bowie ikledd en hypermoderne drakt.
Særlig dårligere blir det ikke på Seven Years In Tibet, som oser av kraft og godt driv. Dead Man Walking åpner som en rå Prodigy-sak, men går raskt over til å bli en vellykket Bowie-klone(!). På I’m Afraid Of Americans har David til og med fått hjelp til det lyriske av gamlekompisen Brian Eno. Resten av platen er heller ikke borte, hverken når det gjelder overbevisning eller kvalitet generelt, men havner i skyggen av de nevnte spor.
David Bowie er bare førstemann ut, i det som ser ut til å bli en rekke av techno-inspirerte utgivelser i 1997. Band som U2 og Depeche Mode varsler også en viss ovvergang, så det skal bli spennende og se ved årsslutt hvem som dominerer og kombinerer stilarten best. David Bowie har ihvertfall levert et hederlig produkt i klassen technorock, og fortjener honnør! Sprekere har han ihvertfall ikke vært siden han befant seg i 30-års alderen…