Portishead – Deilig, massivt og seigt!

Deres debutalbum, Dummy, har gitt trip-hop sjangeren næring helt siden den kom på markedet i 1994. Siden har vi sett at mange nye aktører har stjålet uttrykksformen til Portishead, og hvor kun noen få har vist seg interressante (Hoover og Statik Sound System f. eks.).

Det er grenser for hvor mange aktører vi trenger innen denne sjangeren, noe som Portishead vet utmerket godt (til glede for gamle og nye tilhørere). I 1997 skal Portishead bevise at det er de som er originalene på sitt felt, mens alle de andre er kopier.

Forventningspresset Portishead må ha opplevd i kjølvannet av suksessen fra tre år tilbake er til å ta og føle på. Det er derfor ikke uten grunn lanseringen av Portishead har blitt utsatt gang på gang. Bandet ønsket å bruke så mye tid som materialet trengte før albumet skulle bli tilgjengelig for publikum. Det ser faktisk også ut til at resultatet har vært verdt å vente på, for Portishead er ikke noe dårligere album enn debuten!

Formelen er den samme som sist, og i sin seige samplerblues er Portishead fremdeles imponerende overlegne! Bandet virker mer modne enn før, og har samtidig beveget seg enda et steg i retning det innerste og den mørkeste delen av menneskesinnet. Samtidig formulerer de følelser på linje med et godt soulband! En plass mellom Cowboy Junkies, Massive Attack og Shirley Bassey virker det mest naturlig å plassere årets utgave av bandet, selv om de aller mest er seg selv like.

Portishead tør også heldigvis fremdeles å eksperimentere med å blande skjør og sorgfull vakker vokal med rytmer de har samplet fra seg selv såvel som fra andre. Oppskriften Portishead benytter i sine låter har de nærmest oppfunnet selv, men både de og andre som beveger seg i dette musikalske landskapet bør samtidgi være klar over at stilen står i stor fare for å mislykkes.

Med så mange andre aktører som ønsker å være i Portisheads posisjon, gjør de sjangeren en bjørnetjeneste ved å forsøke nettop dét! Allikevel viser Portishead sin styrke her med sitt andre album, og sitter fremdeles trygt på toppen av tronen.

Albumet Portishead (klarte de ikke å finne en passende tittel, mon tro?) viser at dette bandet fortjener all oppmerksomhet de har fått de siste tre-fire år, jeg er bare i skrivende stund ikke overbevist om at denne uttrykksformen kan videreutvikles en tredje gang. Enn så lenge har Portishead gjort jobben sin med glans, så svikt dem ikke nå – enten du har fulgt dem fra begynnelsen eller starter nå! Jeg elsker Portishead igjen, og er stolt av det!