Blue Roses From The Moons – En liten nedtur?

Hun synes å ta det hele på rutinen og mangler litt av den gløden vi finner på hennes tidligere utgivelser. Hun synger fremdeles vakkert, men sangene er av svært vekslende kvalitet. Fra det glimrende på Gulf Coast Highway og Saint Teresa Of Avila til det tilnærmet dårlige (ille blir det heldigvis aldri) på Not My Way Home. Tekstene holder heller ikke alltid samme standard. Noen av tekstene er rett og slett bare klisjeer.

Nå har ikke Blue Roses From The Moons blitt noe dårlig album. Som sagt så synger Nanci fremdeles klokkeklart og musikerne, The Blue Moon Orchestra, er dyktige, og til tider briliante. Noen country/ folk plate er dette ikke. Produsent Don Gehman (R. E. M., Hootie & The Blowfish) har lagt på rikelig med strykere og gitt det en popfeeling som noen ganger fungerer og noen ganger ikke. Av platens fjorten låter er ti signert Nanci Griffith, alene eller som medkomponist. Hun har gitt plass til fire coverlåter som bla Battlefield av Nick Lowe og Paul Carrack, I Fought The Law (Sonny Curtis) og She Ain’t Goin’ Nowhere av Guy Clark, som også norske Tine Valand gjorde på sin siste plate. Sistnevnte er sammen med Saint Teresa Of Avila platens klart beste spor. Blant gjestene finner vi The Crickets, Darius Rucker fra Hootie & The Blowfish og Lee Satterfield.

Selv om hun skuffer ørlite med Blue Roses From The Moons er det langt i fra blitt noen dårlig plate. Men den ligger et stykke unna nesten-klassikere som Little Love Affairs, Late Night Grande Hotel og selvsagt Other Voices | Other Rooms.