Coming Up – Alle gode ting er tre (og glitter?).

Mye av oppstyret rundt bandet har dreid seg om bruddet med låtskriver og gitarist Bernhard Butler, som forlot dem straks etter utgivelsen av forrige album, Dog Man Star i 1994.

Men Brett Anderson vet at det først og fremst er HAN som er sjef, og vet å gjøre den forhenværende gitarist nærmest ubetydelig i Suede-sammenheng. Inn fra sidelinjen kommer tidligere fan (og nå betydelig bandmedlem), jyplingen Richard Oakes og gjør jobben så godt som noen.

Butler er glemt, og Anderson’s Suede leverer sitt bidrag i 1996 med en arroganse og et overtak på sine «søsterband»som ikke ligner grisen!
Forsmaken vi fikk på singelen Trash, lot lytterne forstå at Suede fremdeles var å regne med. Trash viderefører arven fra tidlig syttitall, og får oss nærmest til å glemme at det var David Bowie, T. Rex og Gary Glitter som egentlig drev med denne formen for musikk.

Mer enn noengang tidligere, har Suede tidsriktig beveget seg inn i denne epoken, som nå tydelig har slått rot hos 90-tallets unge. Dette kommer enda tydeligere frem på Filmstar, som like gjerne kunne ha vært lansert i 1973, med glitter og stas! Lazy er neste spor, som også inkluderer Andersons favorittutrykk «you and me, me and you», som i Trash for to spor siden; lekkert og lekent.

Balladen By The Sea, skiller seg litt ut da den er mer typisk Dog Man Star, mens She står som platens letteste låt til å bli «avhengig» av med sin drivende beat. Singel nummer to, Beautiful Ones, kanskje albumets beste spor, er usedvanlig lekker i sin politiske korrekte tekst om observasjoner av overflatiske mennesker i dagens euro-samfunn. Den bærer forøvrig et tydelig 70-tallspreg, som påfølgende spor Starcrazy gjør enda mer overbevisende! Videre tar Brett & co. oss med på Picnic By The Motorway for å slappe av blant motorstøy og ekkolyder.

Et visst inntrykk av at Suede vil være med på easy-listening bølgen, får vi ved strykerne i bakgrunnen på The Chemistry Between Us, som ellers godt kunne ha vært en Bowie-låt fra ca. 1977. Avslutningssporet Saturday Night er Suede’s bidrag til Love Songs Collection volume 89, da den med sitt hit-potensiale godt kan bli en klinelåt på dansegulvet i den siste time på nattklubben.

M.a.o. en litt vemodig avslutning, på en forholdsvis kort plate (42 minutter og 32 sekunder). Vil du ha mere, så invester gjerne i singlene, som er fyllt opp med alle låtene som ikke fikk være med på albumet.
Suede har med Coming Up, arrogant bekreftet sin posisjon som Englands viktigste band i 1996, og det burde være et pliktkjøp for enhver med sans for britisk popmusikk.

Oppdag brett-pop NÅ, så kan brødrene Gallagher krangle videre om Oasis eksisterer eller ikke, mens Jarvis Cocker fortsetter å slå ned uskyldige Jacko-fans og Damon Albarn slenger med kjeften. For Brett Anderson og Suede er alt dette ubetydelig, for det er DE som er konger, og det i sin fulleste rett!