This Strange Engine – Marillion med motortrøbbel.

Det er like spennende hver gang Marillion kommer med ny plate. Gruppen er kjent for mange bra utgivelser (med og uten Fish), så visse krav må man kunne stille før CD’en legges i spilleren.

Åpningen Man Of A Thousand Faces på årets utgivelse, This Strange Engine, er helt grei. Du tenker sikkert: det her blir bra! One Fine Day er en meget hørbar ballade, som bare blir bedre og bedre for hver gang den spilles. For fansen som sverger til gamle Marillion er nok låten i det roligste laget, men den fortjener en sjanse.

Det er nå motorproblemene starter; spor tre,fire og fem er sørgelige greier. I 80 Days dras det inn en trompet, etterfulgt av et veldig kjedelig refreng. Estonia har potensiale, men det blir for omstendelig; vers refreng, vers refreng…! Nå må det skje noe tenker jeg- kom igjen gutter, vi vet hva som bor i dere! Men etter spor seks og syv må man spørre seg selv: hva er dette egentlig for noe? Hope For The Future er vel noe av det svakeste undertegnede har hørt fra gruppen. Eller hva sier du til sambarytmer, trompeter, selje- og panfløyter samt masse gnål på et Marillion-album? Motoren har nå stoppet…! Jeg føler meg snytt, og vet at dere kan så mye bedre!

Men så får motoren overhaling, i form av The Strange Engine. Dette er en gjennomført Marillion låt: rolig oppbygning etterfulgt av overgang, ny herlig overgang og til slutt klimaks. Det er her gutta kommer til sin rett. Mark Kelly Surfer på keyboardet (som i Garden Party), mens Steven Rothery gir gåsehuden ny næring. Denne låten føyer seg inn i rekken av andre Marillion-klassikere á la Forgotten Sons. Dette er konge! Mer av dette takk!.

Blindgaten i midtpartiet av platen er en stor nedtur. Tittelsporet (som forøvrig varer i 15 herlige min.) er med på å redde albumet fra slakteren. Men dessverre er ikke helheten bra nok for at albumet når helt opp.

Tre stjerner er godt betalt for denne platen.