Crocodile Love – Krokodille-musikk…!
Duoen Juluka består av Johnny Clegg og Sipho Mchunu. De har sitt interkulturelle ståsted i en blanding av sørafrikansk zulu-musikalsk tradisjon, antirasisme og vestlig-orienterte rytmer. Juluka ga Sør-Afrika et nytt musikalsk ansikt, også på grunn av antiapartheid-tekstene. De solgte til gull og platina i Sør-Afrika, men ble nektet spilt på radio. I 1985 ble Juluka lagt på is og Savuka oppsto. I Frankrike solgte de 3 millioner eksemplarer, og Johnny Clegg fikk tilnavnet Zoulou Blanc (den hvite zulu).
Nå er altså Juluka tilbake med elleve nye låter på et nytt album. Albumet reflekterer det store stilspennet som ligger mellom tradisjonell og moderne afrikansk musikk, imikset med moderne pop, fremført etter tradisjonelle musikalske mønstre.
Tekstene på albumet handler om dagligdagse ting. Om kjærlighet, om den afrikanske hverdagen og om den politiske situasjonene i Sør-Afrika. Men, noe av det særegne med dette albumet, er at godt over halvparten av tekstene er på zulu, resten er på engelsk. Dette får vi en indikasjon på med en gang, når vi leser sporene på coveret, fem er engelsk og seks er på «zuluisisk». For eksempel spor tre og fem som heter henholdsvis Tholakele og Isoka Lizo Kuthatha. En rød tråd i de elleve sporene til Juluka, er at de «engelske» låtene gjerne har refreng på zulu, og på de seks zulu låtene synges det bare på «gamle språket».
Den vanlige mann i gaten her hjemme, vil nok ikke lytte to ganger etter, til musikken til Juluka. Jeg vil påstå at den er for spesielt interesserte, kanskje for de som har en viss tilknytning, på en eller annen måte, til afrikansk kultur, og da særlig det musikalske. Produksjons- og lydmessig er dette helt greit, og det er fint å høre bruk av tradisjonelle afrikanske instrumenter til en forandring. På dette albumet vil jeg særlig trekke frem spor én, Love Is Just A Dream (Tatazela). Ved første lytt minner Johnny Clegg sin stemme faktisk veldig mye om Stings, og de afrikanske rytmene i låten minner også mye om hans World Music arbeid. Jeg tenker da på perioden hans med indianerne i Amazonas. En brukbar rytmisk poplåt i afrikansk stil med zulurefreng. Det samme er spor to, tittelsporet, Crocodile Love, hvor teksten er en lett blanding av engelsk og zulu. De resterende sporene på albumet går i stort sett samme «gate» hele veien, moderne afrikansk musikk, popifisert opp noen hakk, gjerne sammen med reggaeinspirerte toner.
Dette er helt greit i små doser, men i lengden blir det litt for monotont for Ola Nordmann. Juluka har problemer med å variere, det blir mye det samme om og om igjen. Dette er nok en typisk musikksjanger som sikkert kan bli veldig populær i de områdene som har lik musikalsk tradisjon; jeg tenker da på den afrikanske musikk tradisjonen, men som nok vil slite litt her opp i det kalde nord. Det blir omtrent like tvilsomt som om samisk joik skulle ha solgt til gull i Zululand.
