My Soul – Best i små doser

Albumet som bar samme navn som hitsingelen var forøvrig bra, og med My Soul, Coolios tredje albumutgivelse, skal han prøve å bevise at han ikke bare var et blaff i vinden.

Rap har sine røtter i rhythm’n’blues, og oppsto blant svarte i New York på syttitallet. Musikkgenren har vært populær i USA i lang tid før Coolio slo gjennom. NWA, Ice-Cube, Dr. Dre og 2 Pac er alle eksempler på navn som Coolio har latt seg inspirere av.

Mange vil nok si at rap blir det samme uansett hvem som fremfører låtene, hvilket ikke er en direkte dekkende beskrivelse. Med sin soul- og funkinspirerte rap, er Coolio faktisk ganske særegen i sin gren. Det han har felles med sine «brødre» på fronten, er først og fremst tekstene. De er ofte politisk militante (handler ofte om de svartes rettigheter). Ellers er det ikke til å komme fra at de ofte er erotisk (mildt sagt!) betonte.

Coolio kommer bra i gang med 2 Minutes. Funky og fartsfullt! Så følger fire spor som for meg fremstår litt i det ensformige og støyende laget. Komposisjonene er rotete bygd opp. Ooh La La er en bekreftelse på at mannen har snakketøyet og/eller vokabularet inntakt (når det er sagt så betyr da også «rap» direkte oversatt «preik»). Artige og fengende saker som er greit å ha i bakhånd når du skal vise frem discodanstalentene dine.

Can You Dig It er også fin å shake til. Videre vil jeg hevde at Nature Of The Business er albumets beste innslag. Den starter rolig for så å bevege seg opp på et røft og fengende nivå. Dette er rap som jeg ønsker det.

Etterhvert beveger Cooio seg inn i den berømte blindgaten. Kjedelige og fantasiløse spor når displayet på CD-spilleren viser låtnummer ti til tretten. Tittellåten My Soul er derimot en rolig og absolutt hørbar rapballade. Fioliner og klassisk gitar er det lille ekstra på denne som løfter den opp.

C U When U Get There har allerede rukket å bli en stor hit, og gir oss Coolio-rap sammensatt av sampling fra Pachelbels tema fra vakre Canon. Kombinert med fengende rytmer og et refreng som passer midt i den kommersielle blinken, er dette ikke uventet en hit. Men det hele blir også lett patetisk. Ville vi for eksempel ha godtatt å legge rap på Griegs Morgenstemning eller Vivaldis Våren? Jeg bare spør?

My Soul beviser at Coolio tilhører eliten innenfor kommersiell rap, men prestasjonsmessig blir det hele for ujevnt til å oppnå noe i nærheten av toppkarakter. Det blir mer som å spise konfekt; etter noen biter blir man lei.

Men ved de rette anledninger og i små doser går det fint an å befinne seg i selskap med My Soul.