Urban Hymns – Urban depresjon?

Men utover dette høres The Verve ut som et hvilket som helst hipt storbyband fra Storbritannia. Albumet Urban Hymns har definitivt sine kvaliteter, og The Verve med frontfigur og vokalist Richard Ashcroft i spissen gjør alt hva de kan for å overbevise britpop-leie lyttere.

For det er ikke til å skjule at The Verve ligner på mange andre britiske band, både musikalsk og imagemessig. De føyer seg pent inn i rekken bak Oasis, Blur, Primal Scream. Ocean Colour Scene, Pulp, Stone Roses og alle de andre…! The Verve glimter til med romantiske strykere på deres største hitsingler (Bitter Sweet Symphony og The Drugs Don’t Work), og henviser ellers til det faktum at de befinner seg i det frustrerende og psykedelsike hjørnet, på kant med det nærmeste man kan kalle ungdomsopprør på nittitallet: Depresjonen.

Vakkert, javel! Forførende, til dels. Men overbevisende? Tja? Skal det depressive uttrykkes i form av musikk gjør både Nick Cave og Tindersticks dette både bedre og tydeligere enn The Verve.

Jeg må innrømme at Urban Hymns har mange høydepunkter, men det føles aller mest som om jeg har hørt det meste før fra andre artister (se over). Ingenting av materialet her er dårlig, men det er heller ikke noe særlig originalt. Jeg velger derfor å trekke opp til en firer fordi The Verve holder seg langt innenfor det akseptable.

Jeg koser meg her og der, men vil neppe trekke frem dette albumet som noe unikt, selv om enkeltspor fortjener en slik honnør!