Dead Bees On A Cake – Når et idol vender tilbake

Det gjør det ikke spesielt lettere da David Sylvian allerede fra hans dager i bandet Japan mot slutten av syttitallet ble et idol og et musikalsk ikon for denne da særdeles unge og uerfarne anmelder.

I de siste tyve årene har det meste signert Sylvian nærmest vært hellig innenfor husets fire vegger, og undertegnede har nok vært blant de mest forventningsfulle som har ventet aller mest på hans comeback. Det har således tatt noe tid å komme til et endelig standpunkt når det gjelder 1999-utgaven av David Sylvian.

Endelig er dagen kommet; Dead Bees On A Cake – David Sylvians nye album dukker opp i postkassen. Det kribler i kroppen for å endelig kunne ta fatt på verket. Men hva skjer? Undertegnede opplever for første gang en skrivevegring, og får problemer med å finne de riktige følelsene.

Det er ikke å komme forbi: I løpet av de tolv årene som har gått siden sist, har nok både denne anmelder og verden forøvrig endret seg betraktelig mer enn vår venn David Sylvian. Musikken hans gir på ingen måte det samme kicket som den en gang gjorde. Skuffelsen er med andre ord et faktum!

Ikke det at Dead Bees On A Cake er et dårlig album – for det er det absolutt ikke – det er bare noe med følelsen av å ha hørt det samme før. Og etter utallige gjennomganger av platen, savnes unektelig en form for nytenkning fra den nå 40 år gamle helten fra åttitallet.

Mannens tre tre foregående soloalbum; Brilliant Trees (1984), Gone To Earth (1986) og Secrets Of The Beehive (1987) var alle på hvert sitt vis geniale verker (noe jeg fremdeles står inne for). Årets Dead Bees On A Cake blir mer enn noe en slags kombinasjon av forgjengerne, og mister dermed litt av den uforusigbare og deilige integriteten som har gjort de tidligere utgivelsene fra denne kanten til små individuelle mesterverk.

Samtidig melder det seg en følelse om at Dead Bees On A Cake verken er fugl eller fisk. Dette er snarere en plate som ikke helt vet hvor det vil. Sylvian eksperimenterer for eksempel relativt mye i et spor som All Of My Mother’s Names, noe som i seg selv er greit, men som her fører til en uønsket ubalanse i den helhetlige flyten.

Albumet har likevel sine stunder. Åpningssporet I Surrender er eksempelvis allerede en av årets aller deiligste låter, mens Krishna Blue vitner om at den gamle Japan-frontmannen fremdeles kan hvis han vil. Dessuten føles The Shining Of Things som andre kapittel i historien om Nightporter (en gammel Japan-klassiker fra 1980, red.anm.).

Ved hjelp av førsteklasses jazzmusikere som Bill Frisell og Kenny Wheeler, samt selvfølgelige følgesvenner som Ryuichi Sakamoto, Marc Ribot og Talvin Singh, burde alt være tilrettelagt for en behagelig musikalsk opplevelse. Noe albumet forsåvidt også er dersom man legger godviljen til. Likevel er det ikke å komme forbi at det lille ekstra mangler, og det til tross for at David Sylvians alltid like behagelige og hulkende røst fremdeles styrer skipet.

For nye tilhørere vil kanskje Dead Bees On A Cake fremstå som en behagelig overraskelse, mens det for gamle fans (som undertegnede), kommer dessverre ikke dette i nærheten av tidligere prestasjoner fra David Sylvain. Likevel, uansett hvordan man velger å vende eller vri på det, er Dead Bees On A Cake et album som ligger milevis over likegyldighetsgrensen. Dette altså til tross for den noe skuffende opplevelsen. På den annen side har man kanskje ikke lov til å forvente et mesterverk fra denne karen hver eneste gang han gir ut en plate.