Yield – Det mest komplette

Ved den første lytten, kan det hele virke ganske bråkete, og til tider litt rotete. Men, etter litt begynner «budskapet» deres å trenge inn i deg, du blir mer og mer revet med, og ikke lenge etter, sitter du igjen med en god beundringsfølelse over 1998-utgaven av de gamle grønsj-heltene.

Yield er en hardere og røffere enn det vi har hørt tidligere, og uttrykksmessig kan en si at albumet ligner litt på en blanding av tidligere utgivelser som Vitalogy og No Code. En merker snart at forsanger Eddie Vedder synger både høyere og til tider sintere enn vanlig. Vokalen beveger seg fra hese skrik til det mer ydmyke og lidende. Særlig er låten Wishlist et godt eksempel på dette. Her fungere dynamikken, gitaren er spenstig, stemmen til Vedder dirrer og teksten er herlig enkel.

Som nevnt innledningsvis, er dette albumet en del annerledes enn det som var forventet på forhånd. Det kan være jeg beveger meg på litt tynn is, men jeg tør påstå at det til tider minner ganske så mye om gammel U2 og R.E.M., men uten sammenligning for øvrig. Ellers vil jeg også trekke frem at gitaren også på dette albumet er ganske så fremtredende og livlig.

De 13 sporene på Yield er ganske forskjellige, og kontrastene er mange. Her finner du alt fra dundrende metall til rolige, lyriske stemningslåter. Jeg vil særlig trekke frem No Way, hvor trommer og gitar finner det rette kompet, sammen med Vedders karakteristiske stemmebruk. Spor nummer fire, singelen Given To Fly, gir en berøring av U2, mens låten Low Light snuser på R.E.M. med en herlig sammensmelting av trommer og el-gitar. In Hiding er også en godbit hvor vi hører det særegne som karakteriserer Vedders stemmebruk – på sitt beste.

Yield er trolig noe av det mest komplette Pearl Jam har levert. Det hele fungerer både stabilt og riktig for gruppen, kanskje med unntak av et par spor som kan bli litt for «metallbråkete». Dette albumet er en liten perle, som burde appellere til et vidt spekter av rockinteresserte.