Mark Hollis – Jazzfestivalarrangører, våkn opp – Mark Hollis er tilbake!

Det er likevel snakk om en helt ny komposisjon, og en direkte forbindelse til 1986-albumet med samme navn er ikke lett å se. Jeg velger å tolke det dithen at det var ved denne utgivelsen det legendariske bandet begynte å bevege seg bort i fra popmusikk og begynte å nærme seg jazz.

Mark Hollis er med andre ord et album som utvilsomt er neste kapittel i den mer jazzete stilen som Hollis’ begynte på ved Talk Talk-albumene Spirit Of Eden (som bl.a. ble kåret som Årets Album her hos Panorama for året 1988) og The Laughing Stock (det siste vi hørte fra bandet i 1991). Kvalitetsmessig synes jeg at Mark Hollis kan plasseres sånn ca. midt i mellom disse to tidligere produksjonene.

En deilig og sval bris, preger platen fra begynnelse til slutt, og Hollis har utviklet seg i riktig retning, selv om de store overraskelsene kanskje likevel uteblir. På den annen side er det ikke mange gamle popstjerner som uten videre behersker overgangen til jazz, og det med et orkester bestående av utøvere på munnspill, klarinett, trompet, basun og engelsk horn i tillegg til de mer tradisjonelle instrumentene som piano, bass, trommer og gitar. Arrangementene er myke i overgangene, og passer stilen som etterhvert har blitt hans egen. Mark Hollis’ særegne og uklare stemme kler dette miljøet særdeles godt, og det er sannelig godt å høre mannen gi livstegn fra seg igjen.

Noen storselger blir nok likevel aldri dette albumet, men både for gamle fans, og for andre nysgjerrige er det bare én ting å si: det er din plikt som elsker av musikk å følge opp! Mark Hollis er (uansett om og hva du kjenner ham som fra før av) en usedvanlig oppegående musiker, med sanser utover de ordinære!