Need – Mye bra, men noen feilskjær demper helhetsinntrykket.

Need inneholder mer enn soul ; hun har bl.a. kastet seg på triphop-bølgen som skyller innover platemarkedet for tiden. Ellers serverer hun fremdeles velsmakende ballader som glir rett ned i hjerterommene våre.
På forrige album Silent Violence, debuterte hun som låtskriver. Dette ble gjort bl.a. sammen med produsent/musiker Ole Hansen og tekstforfatter Martin Hall. Samtlige ti spor på Need er skrevet av disse tre.

Introen på platen, Don`t Tell Me How I Feel er veldig bra. Markedsføres denne riktig, kan det fort bli en sommerhit. Det er mystisk, det stemningsfylt og det er storslåtte arrangementer (med horn og greier!). Det lover bra for resten av platen!

Balladen Would It Matter er enkel og grei. Dette kan Hanne.. – er Danmark med i årets Melodi Grand Prix allikevel? Det høres unektelig slikt ut når Salt Of Your Skin spilles. Arrangementet har ihvertfall en typisk Grand Prix -«sound» over seg. Definitivt en «12 poenger» i så fall! Blue Note Scenery er platens høydepunkt! En ballade med den ekstra lille snerten. Stemmen til Boel kommer til sin rett her; en særegen varm stemme som mange har lært å sette pris på. Orientalske og eggende rytmer blir servert på Cool Surrender. Denne og Rush grenser til det slitsomme. Det blir for mye rot og mye repetering ! Sweet Little Venus er en hørbar triphopsak. Men jeg må si at jeg liker bedre den «gode gamle» Hanne Boel. Men for variasjonen sin del er det helt topp! To rolige tilbakelente melodier runder av det hele uten å gjøre de helt store inntrykkene.

Uansett hvordan denne platen blir mottatt av oss kritikere, så vil den nok selge bra. Hanne Boel har bygd opp en fast tilhengerskare i Skandinavia som kjøper henne uhørt. Need inneholder totalt sett mye bra, men er litt for ujevn. Tenker da først og fremst på unødvendig «støy» og mas på Rush og Cool Surrender. Ellers er dette en plate som absolutt lar seg høre. Konklusjon: Hanne Boel har nok fremdeles mange gode år foran seg som artist!