Über Alles – God ide – dårlig resultat.

Det knyttet seg en god del forventninger til dette albumet forut for utgivelsen. Ryktene om prosjektet hadde versert i media og vakte naturlig nok en del oppsikt. Og folkene bak har også vist at de mener alvor med sitt musikalske krumspring ved å turnere land og strand med gruppa. Det er likevel en del dilemmaer forbundet med å anmelde en slik produksjon. Det er i det hele tatt vanskelig å forholde seg til en plate som opplagt ikke er alvorlig ment, men som det samtidig er lagt ned så mye profesjonelt arbeid i at den opplagt har krav på å få en seriøs behandling. På innercoveret står det blant annet skrevet: «Du vet det kanskje ikke, men det er dette du vil ha». Undertegnede betviler dette sterkt, og har samtidig en gnagende følelse av at D.D.R. har ledd godt av kritikere som prøver å ta dem alvorlig.

På mange måter ser det ut som at D.D.R. har bommet på hva som er kult & morsomt og hva som bare blir intetsigende og patetisk. Det er ofte en fin linje mellom de to. Da Black Ingvars for noen år siden laget heavy versjoner av svensk dansebandmusikk, var folk fulle av begeistring. Det var både originalt og morsomt. Og i teorien så burde jo D.D.E. sine tekster oversatt til tysk – og med en stil som forener det verste fra det man forbinder med Øst Europa – også å være en god ide. I alle fall hvis man har sansen den litt sære og svarte humoren. Resultatet har likevel blitt nedslående dårlig. Det kan sammenlignes med TV2s julekalender programmer, der de norsk-engelske nissene ble en suksess (kvalitet eller ei) mens de sunnmørs-spanske fiskerne ble en bunnløs fiasko. Bjarne Brønbo sine tekster sunget på tysk er dessverre ikke morsomt! Tanken bak var imidlertid god og det var morsomt at de prøvde. Nå får vi bare håpe at de gir seg der og ikke gjør samme tabbe som TV2 som sendte Julefergå i reprise året etter.

Selve låtmaterialet er som sagt hentet fra D.D.E. sine plater. Målgruppen er likevel ikke D.D.E.-fans. Langt i fra. På coveret står det sågar at D.D.E. er den norske folkesjelas minste felles multiplum. En kan i det hele tatt spørre seg hvem denne plata er laget for?

Skal jeg trekke frem de låtene som fungerer brukbart må det være Hier Wird Es Leben, Rai Rai, Ac Ach Ach!, Es Geht Beße Nun og Die Winde Am Kai. Disse er da også fremført med størst mulig gjenkjennelighet og oppnår dermed målet med å dumme ut de originale sangene. Det hadde således holdt med en singelutgivelse. I tysk språkdrakt får opplagt D.D.E.s tekster et komisk skjær. Særlig blir Vinsjan På Kaia (Die Winde Am Kai) blottet for de klisjeene og pinlig nødrimene teksten inneholder. Men som sagt, dette holder ikke mål i lengden. De originale D.D.E. platene er faktisk en langt bedre investering og da blir liksom litt av vitsen borte.