Heaven – Stemningsfull popmusikk av særklasse
Heaven er en plate som det er lett å bli glad i. Jeg har tidligere erfart tilsvarende med artister det virker naturlig å sammenligne Jai med, bl.a. Eg & Alice, som i 1991 leverte et album som for all ettertid har satt spor etter seg: deres mood-klassiker 24 Years Of Hunger. Er du blant dem som har kjennskap til Eg & Alice, vil sannsynligvis Jai også falle i smak. Alt fra oppbyggingen av låter, til selve ideen, samt stemmen og diverse arrangementer, gir inntrykk v at Jai bevisst har valgt å legge seg på samme lest som den nevnte duo fra ’91. Og det er i seg selv ikke negativt, for det finnes knapt en artist eller et band som har videreutviklet det som Eg & Alice dengang startet. Selv om likhetstrekkene er mange, er Heaven likevel et svært selvstendig album. Bestående av bare gode og myke poplåter av denne klassen kan det ikke slå feil. Dette er først og fremst et popalbum, men bæres på en ubeskrivelig måte av moody jazzgrooves, ikke ulikt måten George Michael tidligere har eksperimentert med på sine ballader. Jai makter å frembringe stemninger i sine låter, noe som også viser mannens kvaliteter både som sanger og som musiker generelt. I en låt som Cry Me A River, er hele fremførelsen så vakker at det nesten gjør vondt.
Heaven er bortimot den perfekte platen til bruk for aftener med din kjære, stearinlys og rødvin. Kommer dere ikke i den riktige stemningen da, må terapibehandling til. Så enkelt er det – så lekkert er dette albumet!