Sonic Origami – Drepende kjedelig!
Delvis hjulpet av nostalgi kan det vel sies at deler av materialet fra den tiden hadde både kreative og interessante elementer i seg. Musikken på Sonic Origami inneholder absolutt ingen av disse elementene, og består av glattpolert intetsigende puddelrock milevis fra 70-tallets originalitet eller nyskaping i forhold til 90-årenes lydbilde. Denne utgivelsen er en parodi som ikke levner den originale Uriah Heep-besetningen stor ære.
Såkalte supergrupper kommer og går i et stadig raskere tempo, men noen av dem holder det dessverre gående til langt over holdbarhetsdatoen. Jeg er redd Uriah Heep anno 1998 er i utakt med både sin fortid og samtid.
