Sonic Origami – Drepende kjedelig!
En gang tilbake på 70-tallet leverte Uriah Heep musikk av sin tid, og gjennom en rekke suksessfulle album opplevde de til dels stor popularitet blant en generasjon som vokste opp med progrock, symforock, tung metall og lignende begreper.
Delvis hjulpet av nostalgi kan det vel sies at deler av materialet fra den tiden hadde både kreative og interessante elementer i seg. Musikken på Sonic Origami inneholder absolutt ingen av disse elementene, og består av glattpolert intetsigende puddelrock milevis fra 70-tallets originalitet eller nyskaping i forhold til 90-årenes lydbilde. Denne utgivelsen er en parodi som ikke levner den originale Uriah Heep-besetningen stor ære.
Såkalte supergrupper kommer og går i et stadig raskere tempo, men noen av dem holder det dessverre gående til langt over holdbarhetsdatoen. Jeg er redd Uriah Heep anno 1998 er i utakt med både sin fortid og samtid.
