Monument – Seigmen 1989-1999 – Monumental avskjed

Årsaken skal være at gitarist Sverre Økshoff har fått nok av Seigmen-tilværelsen. En for alle, alle for en-prinsippet ble dermed tatt i bruk, og gruppa er nå ute på sin såkalte avskjedsturné – ti år etter at de så dagens lys under navnet Klisne Seigmenn i 1989. Seigmens gravsten og dokumentasjon av bandets tiårige karriere er nå kommet i form av en samleplate, som treffende nok har fått tittelen Monument-Seigmen 1989-1999.

Fjorten spor er det funnet plass til på denne samlingen, som åpner med to av bandets engelskspråklige låter; Malmklang og Universal. Antagelig en aldri så liten provokasjon mot de av bandets trofaste fans som mener Seigmen aldri burde forlatt de norske tekstene.

Utenlandslanseringen ble da heller aldri det som Tønsberg-bandet og tabloid-pressen håpet på. Når vi hører vi på Monument forstår vi hvorfor. Seigmen kunne aldri bli noe annet enn et norsk fenomen, de seilte nemlig i godt kjent farvann. Å sparke ned allerede åpne rock-dører er som kjent ingen kunst. Nå er det riktig bare et fåtall artister som makter å revitalisere rocken, men Seigmens problem i utlandet var at de i tillegg allerede befant seg i en sliten sjanger. Produsent-hjelp og retro-synth a lá Depeche Mode til tross; Radiowaves som skulle breake Seigmen utenfor landets grenser var nok noen år for sent ute.

Platen indikerte likevel et aldri så lite stilbrudd med den maniske rock-sjangeren gruppen hadde stått trygt plantet i med begge bena tidligere. En sjanger som har hatt gode vekstvilkår blant pubertale og frustrerte ungdomssinn, om de nå befinner seg på bortgjemte industrisamfunn i bygde-Norge eller midt i Oslo-gryta. Seigmen traff disse, ikke bare på grunn av de musikalske kvalitetene, men også fordi de med en kombinasjon av mørk teatralsk image og tekster fant en nisje i det norske markedet som inntil da hadde stått tom.

Personlig har jeg størst sans for låtene fra albumene Total og Metropolis. In Limbo og Slaver Av Solen er fremdeles rocklåter av høy kvalitet, og selv Metropolis i all sin banalitet har sine geniale øyeblikk. Seigmen var i sine verste øyeblikk, et pinlig bekjentskap å låne øre til. Ikke minst fordi fallhøyden blir så enorm i denne sjangeren de gangene du ikke leverer varene. På sitt beste synes jeg imidlertid de var et av Norges mest spennende band. På dette albumet unngår du alle pinlighetene. En verdig avskjed. Hvil i fred, Seigmen!