Performance And Cocktails – Fantasiløst motorhavari

Riktignok har begge gruppene den samme geografiske tilknytningen, men hva så? Sammenligningen er faktisk like relevant som å påstå at Lene Marlin er den nye Anneli Drecker, de er jo begge fra Tromsø!

Nok om det, Performance And Cocktails er Stereophonics andre album, to år er gått siden debuten Word Gets Around ble sluppet i 1997, og britene synes å være umettelige når det gjelder energisk straight-forward proletar-rock. Albumet gikk nemlig rett inn på første plass på albumlisten for Storbritannia.

Først av alt: de jobber hardt, disse gutta. Jævlig hardt. Du kan formelig kjenne lukten av ram svette og sprengte gitarforsterkere på Performance And Cocktails. Med andre ord: Stereophonics tilbakelegger strekningen Oslo-Trondheim i turnèbussen på rekordfart, for å bruke en tvilsom metafor. Underveis er de tidvis veldig Oasis, Hurry Up And Wait kunne ha vært hentet fra hvilket som helst Gallagher-album. Det er vel derfor de selger såpass med plater også?

Rastepausene kommer i mine ører som befriende pust i bakken i form av balladene Is Yesterday, Tomorrow, Today? og A Minute Longer. Det er likevel ikke nok. Radiatoren er iferd med å koke over, jeg aner mulighetene for et motorhavari. Jeg fikk rett: turnèbussen holder ikke mål, og faller fra hverandre i Sinsenkrysset. Utslitt. Det er jeg også.

Det er lite som er så frustrerende som en middelmådig plate. Det frustrerende er først og fremst at fordi om du ikke kan påpeke noe som er direkte dårlig, er ikke det ensbetydende med at platen er god. Det er bare ofte drepende kjedelig. Performance And Cocktails er en så pregløs hybrid av tradisjonell britisk rock at det tar usannsynlig lang tid før den setter seg, om den i det hele tatt gjør det.

Først og fremst fordi jeg har hørt dette så mange ganger før. Dessuten er låtmaterialet uten de store høydepunktene, produksjonen frarøver etter min mening låtene identitet, i stedet for å tilstrebe det motsatte. Resultatet blir kjønnsløst og anmassende inntil smertegrensen. Selv definerte Stereophonics musikken sin, med et glimt i øyet, som «shitpop» da de nylig var i Bergen. Dem om det.

Innimellom har vokalist Kelly Jones og resten av denne trioen sine øyeblikk. Men ta det fra en som virkelig har jobbet med denne platen: Overtidsbetalingen var elendig.