Nordheim Transformed – Svevende og utilgjengelig

Arne Nordheim selv uttalte til Dagbladet etter utgivelsen at endelig noen som forstår meg. Undertegnede skal være den første til å innrømme at han aldri har forstått seg på musikken til Arne Nordheim. Dessverre. Det har blitt noen forsøk, men uten hell.
Arne Nordheims musikk (spesielt den elektroniske) har klare paralleller til dagens techno og og ambient. Her er eksperimentering med lyder, brå skifter i rytme & symmetri og lange monotone stemninger. Den har heller ikke gått ut på dato da den ikke har hatt spesielt stort lytterpotensiale (lite kommersielt om man vil) og at gjenkjennelsesfaktoren er heller liten. Det må derfor sies å være naturlig at det er nettopp techno/ambient musikere som lager remixer (eller transformerer) musikken til Nordheim. Hvem andre skulle gjort det? Og det er følgelig to av våre fremste utøvere av genren som har gitt seg i kast med dette. Geir Jensen (alias Biosphere) burde være kjent for de fleste. Helge Sten (Deathprod) har bakgrunn fra Motorpsycho men er nå selvstendig artist og produsent han er ellers kjent i jazzkretser som medlem av kvartetten Supersilent.
Utgangspunktet er utgivelsen Electric, en samling av Nordheims elektroniske musikk. Dette har resultert i et album bestående av syv spor, hvorav Deathprod står for fire av dem og Biosphere for de resterende. I og for seg en litt merkelig samarbeidsform. Det var imidlertid umulig for undertegnede å skille mellom hvem som hadde transformert hva. Om dette skyldes den originale musikkens karakter eller de to musikernes likheter skal være usagt.

Min personlige favoritt er spor nr. fem: Les Fleurs Du Mal – et lite epos på vel 12 minutter – som vekker sansene, holder deg våken og får tankene til å flyte fritt. Hvor mye som er Geir Jensens ære for dette er umulig for meg å si. Men faktum er at det meste som ellers er å finne på plata tjener mer til å dysse lytteren i søvn – i positiv forstand vel å merke. Det er lite en vanlig lytter vil klare å registrere av musikken. Gjenkjennelsesfaktoren er liten (selv om sporene er ulike nok) og melodilinjer er nesten fraværende. Dette er stemning på plate! Musikk som etter undertegnedes mening ville kommet mer til rette hvis det f.eks. var satt bilder til. Det siste sporet Journey To The Centre Of The First 1.2 er et godt eksempel på dette. Denne er en eneste lang stemningsreise med lange dype toner og glidende overganger. Den minner ikke lite om musikken man finner på ulike meditasjonsplater. Og det er i og for seg greit. Langt i fra noe heismusikk men samtidig best egnet som en slags bakgrunnsmusikk. Alternativt vil det være musikk som krever særdeles mye av lytteren, men da må man også ha forstått Nordheim.