Thinkerbell – Melankoli uten nerve
Ved første gjennomgang av albumet var jeg klar til å utrope Thinkerbells debut til en av årets vakreste utgivelser. Men, så er det noe som skjer når du lytter til platen flere ganger. Eller rettere sagt; det skjer ikke. Låtene kryper ikke under huden på deg, makter ikke å bergta og forføre deg. Jeg tror ikke på all denne melankolien, den rører ikke ved meg.
Det blir litt som når den flinkeste gutten i klassen skal skrive poesi. Det høres greit nok ut, det er grammatisk feilfritt: Men det treffer ikke. Men at Thinkerbell er en «flink» plate er det liten tvil om.
Lydbildet er nakent, ensomt og strippet for unødige effekter. Saugestads stemme bærer i stor grad produksjonen alene. Hun synger dessuten med en autoritet som svært få andre kvinnelige rock-vokalister i dette landet. Her er hun mer intens og sår enn jeg noen kan huske å ha hørt henne tidligere.
Men; mange av melodiene er rett og slett ikke sterke nok. Hovedproblemet til denne platen er at for få av låtene makter å komme seg ut av den tunge melankolske hengemyra og stå på egne bein. Unntakene er blant annet Warm & Mellow, Sleep To My Song og Caller, i disse låtene synes jeg Thinkerbell er på sitt beste. Flere av melodiene blir også for like.
Jeg kjøper argumentet om at et album er en helhet, og at det skal formidle en stemning, et uttrykk ˆ men denne platen hadde tjent på en mer variert produksjon. Melankoli kan være vakkert, men det kan også fort bli kjedelig. Og det var vel ikke meningen?
