13 – Blur for viderekomne

13 har på mange måter blitt en svært så personlig plate, ihvertfall sett fra Albarns perspektiv. Som kjent (for de som følger med i britiske musikkblekker) har unge Damon (som ikke er fullt så ung lengre) nylig lagt bak seg et lengre forhold til hans elskede Justine, og den tekstmessige delen av albumet er tydelig preget av bruddet. Musikalsk sett har han også klart å overføre stemninger i form av følelser og traumer til platerillene. Vi skal likevel ikke glemme at det her handler om bandet Blur, og ikke Albarns egotripp, selv om det tilsynelatende kan virke slik.

For Blur er utvilsomt et komplett band, hvor det tekniske samspillet kvartetten har stått for gjennom seks utgivelser har utviklet seg i riktig retning etterhvert som årene har gått. På forrige album, Blur (1997), tok de et oppgjør med den sukkersøte britpopen som de bidro sterk med å skape et par år i forveien, og etablerte seg blant dem som ikke nødvendigvis kjører safe bare for å selge plater. Det skal og bør de få ros for også denne gang, for til tross for det vellykkede stilskiftet sist gang, forlot de før det fjortisstatusen og skaffet seg samtidig nye tilhengere som skjønte at Blur var mer enn enda et opphypa blaff på den britiske pophimmelen. Derfor er det kanskje enda mer overraskende å finne Blur ved et nytt veiskille, allerede to år etter.

Blur anno 1999 virker enda mer søkende nå enn sist, og ender opp i et psykedelisk landskap som tidvis minner om stedet som Spiritualized har etablert seg, mens referanselinjer også kan trekkes til f.eks. Pavement eller Beck, uten sammenligning forøvrig.

Forsmaken vi fikk i form av singelutgivelsen Tender, den med gospelkor og greier, er på ingen måter representativ for dette albumet. 13 kan virke mer krevende enn noen av Blurs fem foregående album, men bruker du litt tid på det, vil du finne ut at det er verd bryet! Låtene sniker sakte inn, og har du først blitt fanget av det innovative og tildels krevende materialet som 13 er laget av, vil du snart oppdage hvilke stødige krefter som ligger bak arbeidet. 13 er så og si fri for svakheter, men leter du etter den perfekte poplåten som du lett og lystig kan nynne med på refrenget idet den ruller over eteren; á la hitsinglene fra The Great Escape (1995) og Parklife (1994), så leter du forgjeves. Du vil heller ikke finne verken en ny Beetlebum eller Song 2 (begge fra Blur). Bandet har heller ikke gått i Radiohead-fellen (dvs.: at de rir på den bølgen). Om det faktum at Stephen Street (produsent på alle de foregående albumene) har blitt vraket til fordel for William Orbit er en medvirkende faktor eller ikke skal jeg ikke påstå, men sannsynligheten er tilstede!

1999-utgaven av Blur viser et modent band som tør å eksperimentere, og når de leker seg i studio, gjør de det med stil – til glede for både gamle og nye tilhørere (dog kanskje til forargelse for noen av de gamle)!
Det hele er en blanding av seig materie, støy, høyfrekvente fuzzgitarer, nydelige komposisjoner og avant garde-kunst! Blur har med 13 sannsynligvis laget sitt aller beste album til dags dato, og overgår de denne i framtiden vil jeg bli svært imponert og ikke minst overrasket! Mer er det ikke å si om den saken!