Ricky Martin – Eksotisk nok, forsåvidt

Han har hittil i sin karriere stort sett fremført sin latino-musikk i latino-språkdrakt. Nå har derimot noen med mye makt (tviler på at det er hans egen avgjørelse) av en eller annen ukjent årsak bestemt seg for at hjerteknuseren her skal forføre det engelskspråklige publikummet på deres eget språk. Til det har jeg bare én ting å tilføye: hvorfor?

Ricky Martin er på alle måter ellers preget av Martins bakgrunn som latinamerikaner, og ærlig talt synes jeg også at denne stilarten fungerer best på moderspråket. Salsa, samba, tango og hva-det-nå-heter svinger rett og slett bedre og blir mer eksotisk når tekstene også framføres på spansk eller portugisisk.

Om den noe knotete engelsken skal virke sjarmerende kan så være, men fra før av har de spanske discodronningene fra syttitallet, Baccara, forever og all framtid bevist at verden vil bedras. Duettene med Madonna og svenske Meja bør heller ikke være grunnlaget for at nesten hele albumet er innspilt med engelske tekster.

Her finnes likevel drøssevis med ord og uttrykk som i refrengene avslører Martins fortid. Aller best er likevel de spanske versjonene som er lagt til på siste del av platen: Livin’ La Vida Loca og La Diosa Del Carnaval (Spanish Eyes) som begge også er fremført på spansk. I tillegg er balladen Bella den spanske versjonen av She’s All I Ever Had også inkludert som et bonusspor.

Ser man ellers på musikken som framføres, plasserer Ricky Martin seg pent inn i rekken av forholdsvis vellykkede latino-produksjoner som har dukket opp det siste tiåret eller så. Ricky Martin er som så mange av sine forgjengere på feltet, en fløtepus, men fungerer fordi det låter eksotisk og riktig for stilarten (stort sett i hvert fall).

De har det liksom i blodet, enten de nå heter Ricky Martin, Eros Ramazzotti eller Julio Iglesias, og de er alle eksperter på å forføre den kvinnelige delen av befolkningen med sin musikk – noe som gjør det lett for oss som tilhører det andre kjønnet til å liksom hate hele konseptet litt. Jeg innrømmer lavt (for jeg misliker litt at jeg gjør det) at det er vanskelig å ikke la seg begeistre av de suggererende latinorytmene som dominerer denne utgivelsen, med unntak av balladene som blir veldig pusete.

Dermed havner platen på en firer, selv om jeg gjerne skulle sett plata i den andre enden av karakterskalaen. Unge herr Martin her klarer til tross for sine engelske tekster å nå fram med sine hitlåter som Livin’ La Vida Loca gjør her .

Flere låter fra platen vil garantert også bli å se på hitlistene i tiden fremover (hvorav Be Careful (Cuidado Con Mi Corazón) i duett med Madonna er det klareste førstevalget!).