Showbiz – Sterk debut fra ungt band

Er du blant lytterne til Petre kan du nesten ikke ha unngått å høre Muscle Museum (opprinnelig sluppet på EP i 1998), som er en låt som kan beskrives som en Radiohead-aktig uptempo låt, og som kanalen har playlistet i det siste. Referansene til nettopp Radiohead er ellers også tydelige, men Muse bærer samtidig tydelig preg av å være en yngre generasjon enn hva som er tilfellet med Thom Yorke & co. Gjennomsnittsalderen på de tre medlemmene er ikke mer enn 20 år, men de viser likevel ferdigheter på nivå med veteraner.

For Muse viser modenhet hva indre kvaliteter angår, og når resultatet blir som på Showbiz har de lite å frykte hva god respons angår. Hypen har allerede begynt å bre om seg i hjemlandet som på kontinentet. I Nederland har de for eksempel allerede solgt 30.000 eksemplarer av albumet, som altså først nå lanseres på det norske markedet.

Vokalist Matthew Bellamy har en kraftfull og original stemme som kan høres ut som en blanding av Jeff Buckleys og nevnte Thom Yorkes. Og en slik kombinasjon er jo ikke akkurat å forakte. Rent utseendemessig ligner Matthew mest på Buckley (noe han bør være takknemlig for i den sammenhengen), og til tider synes det hele nesten å måtte være en reinkarnasjon av den avdøde og respekterte sangeren.

Intensiteten i låtmaterialet avslører ellers at trioen har flere strenger å spille på. Ta for eksempel det eksentriske sporet Falling Down som virkelig viser hvilke kvaliteter som bor i Muse. Her viser det gospelaktige arrangementet sammen med Bellamys intense stemme at trioen ikke er redde for å gå sine egne veier. Her går det nemlig på tvers av trender og tradisjoner som ellers preger dagens britiske popmarked. Muse viser ellers at de har et godt tak på låtmaterialet som serveres på albumet, for både melodilinjer og tekststrofer vitner om et godt grunnarbeide. Balladen Unintended er så uendelig nydelig at det nærmest må være det vakreste som har sett dagens lys siden Jeff Buckleys legendariske tolkning av Leonard Cohens Hallelujah.

Tittelsporet, samt nevnte Muscle Museum og singelsporene Sunburn, Cave og Uno er andre sterke kandidater av godlåter som har fått innpass på plata. Den flerstemte og neddempede vokalen som åpner sporet Escape er heller ikke å forakte, før låten omformes til en smakfull og elegant glampop-rocker av beste merke. Resten av plata er heller ikke mangelfull hva sterke låter angår. Det er i det hele tatt lite som trekker helhetsinntrykket ned på Showbiz.

På tross av et svært positivt førsteinntrykk av trioen føler jeg likevel at de tre guttene har mer å gå på. Muse viser krefter, og kommer i havn med flagget heist, men kan nok samtidig utvikle seg til et enda mer spennende band enn hva de viser på debutplata her. Og med et sterkt album som dette i bakhånd skal det mye til før forventningene til Muses videre karriere kan skrus ned igjen på et normalt nivå.

Lar vi Muse modnes i et moderat tempo vil det ikke forundre meg om de om en ti års tid står som et av dette tiårets store navn sammen med for eksempel Coldplay, som er et annen nytt britisk band med tydelige preferanser til Radiohead. Ikke det at man absolutt må være inspirert av Radiohead for å kunne innta en slik posisjon (for all del!), men det virker i det minste som at det er nettopp det bandet som har pekt ut hvilken retning moderne britisk rock kommer til å ta. Med Muse i spissen føler ihvertfall jeg at det nye tiåret endelig har startet sin ferd mot nye og uante høyder.